EN NATT I SHANGHAI

I VERDENS STØRSTE HAVNEBY, SHANGHAI, BOR DET OVER 20 MILLIONER KINESERE SOM HAR GITT BYEN SITT RYKTE

DET Å VÅKNE OPP I EN FREMMED STORBY UTEN Å VITE HVORDAN MAN HAR HAVNET DER, MÅ VÆRE EN AV DE MEST SKREMMENDE OPPLEVELSER MAN KAN KOMME UT FOR

Det første jeg kunne huske var at min høyre arm verket slik at jeg våknet av smerten. Jeg hadde ligget på siden og vridd armen under meg der den lå i klemme. Men hvor var jeg? Ukjente lyder trengte inn i mitt hode via det øret som vendte opp. Jeg kjente at min trette kropp lå på hard og kald asfalt. Lukten av noe fremmed trakk seg opp i mine nesebor og langsomt klarnet bildet. Stekt kylling, våte hunder, krydder, svette og eksos. Ørene ble også fulle av lyder. Latter og snakk jeg ikke forsto, også musikk, men mest av alt larmen av tett trafikk. Jeg forsto likevel ingen verdens ting. Min hjerne hadde kjørt seg fast. I går kveld hadde jeg gått til sengs etter en lang dag på kontoret og sovnet straks. Og nå våknet jeg opp på et villt fremmed sted, midt på natten, tydeligvis i en bakgate i en eller annen utenlandsk storby.

Langsomt klarte jeg å stå opp på føttene og sjanglet litt der jeg skuet først i den ene retningen og så i den andre. En lang,smal gate der små mennesker pilte som rotter frem og tilbake mellom hull i veggene. På et skilt over en dør like ved meg sto det noen uforståelige kinesiske tegn, noe som gjorde at jeg straks forsto jeg var langt hjemmefra.

Jeg tok noen få forsiktige vaklende skritt og tenkte desperat på å finne en forklaring. Hadde noen brutt seg inn i min leilighet og dopet meg ned mens jeg sov i min egen seng? Hvor lenge hadde jeg vært borte? Kanskje flere døgn? Var jeg virkelig blitt kidnappet og av en eller annen kriminell gjeng og så blitt brakt ut av landet og helt til Kina? Hadde de så oppdaget at jeg var feil mann og bare dumpet meg her? Men hvem var de? Og hva var de ute etter? Var det noen som ville hevne seg på grunn av noe jeg hadde sagt eller gjort?

Endelig kom jeg til en større tverrgate. Nå var det i alle fall ingen tvil om at jeg virkelig befant meg i Kina! Og dette var slett ingen småby. Kort etter ble jeg klar over at dette var en av Kinas største byer: Shanghai. Havet av lysende neonskilt hadde tekster både på kinesisk og engelsk og der sto navnet Shanghai nesten over alt. Nå visste jeg i alle fall hvor jeg befant meg. En fattig trøst, for jeg hadde ikke den minste anelse om hvordan og hvorfor.

Jeg sto nå på et fortau sammen med flere andre små kinesere. De snakket ikke, men bare sto der tause og ventet. Så stoppet en buss og flokken strømmet til døren og forsvant inn. Plutselig kom en eldre dame og dyttet meg inn i bussen. Hun så ikke kinesisk ut, heller europeisk, og litt trist. Jeg forsto ingen ting men lot meg villig lede, for denne damen minnet meg om noen. Kjente jeg virkelig noen her i Shanghai? Men jeg steg av etter et par stopp lenger oppe i den travle gaten jeg ikke kunne se enden på. Dette var den moderne delen av Shanghai, men fortsatt vrimlet det av syklende kinesere midt i den farlige trafikken av susende biler. Merkelig, tenkteds jeg. Et så yrende liv i gatene selv midt på natten. Men det er jo noen byer som aldri sover.

Jeg hadde fortsatt vondt i armen, men plutselig kjente jeg at jeg også hadde en liten kul i pannen. Jeg hadde visst blødd litt også. Jeg kan altså ha blitt slått ned, tenkte jeg, eller kanskje jeg bare hadde falt? Den gamle damen stirret underlig på meg gjennom vinduet idet bussen fortsatte videre og lot meg stå der i en ekkel svart sky av eksos. Nå var jeg altså helt alene igjen og med mine ubegripelige tanker. Det var bare en ting å gjøre. Jeg måtte snarest finne den norske ambassaden og søke hjelp til å komme hjem.

Jeg stakk den venstre armen tilfeldig i jakkelommen og kjente en papirlapp. Det sto noen uforståelig kinesiske tegn på den. Noen må ha puttet lappen i lommen min, men hvorfor og hva betydde disse tegnene? Alt ble merkeligere og merkeligere. Jeg praiet en taxi og snakket engelsk til sjåføren. Han forsto tydeligvis hva jeg mente og kjørte meg til ambassaden. Jeg hadde ingen penger på meg og måtte gi ham armbåndsuret. Da jeg steg ut av taxien rundt en halv time senere, stoppet en stor svart bil bak oss hvoretter en typisk europeisk mann hoppet ut og stirret på meg. Han smilte og pekte på min høyre arm. Som om han visste jeg hadde vondt i den. Men så tok han tak i meg og vred armen rundt slik at jeg skrek av smerte. En kineser dukket plutselig opp og kom mot meg med en hvit klut som luktet kloroform. Det var det siste jeg husket, for da må jeg ha besvimt.

Langsomt kom jeg til meg selv igjen. Armen verket fremdeles og på ny lå jeg oppå den i en vond stilling. Jeg forsøkte å vri meg rundt slik at armen kom løs og det var da jeg må ha skreket. Jeg kjente på kulen i pannen som gjorde vondt. Et gammelt bilde lå over brystet. Det må ha løsnet av veggen og falt ned og truffet meg i pannen. Det var et bilde av oldemor som så på meg akkurat som den gamle damen på bussen og jeg kunne ikke la være å grøsse litt over tanken på at hun kanskje ville si meg noe. Kulen i pannen var sikkert ikke så alvorlig og snart fikk jeg følelsen i armen igjen. Hva var klokken forresten? Jeg gløttet på armbåndsuret og grøsset plutselig igjen. Hva var det med armbåndsuret? En atrøm av rare følelser for gjennom meg. 

Jeg løftet vekk bildet som lå over meg og akkurat da falt en brun papirlapp ut fra baksiden på rammen. Jeg tok den opp og så at det sto noe på den. Kinesiske tegn og denne lappen hadde jeg sannelig sett før! Hjertet gjorde et stort byks i brystet og plutselig var jeg lys våken. Et øyeblikk trodde jeg at det hele bare var en drøm. Men nå skjønte jeg at det hele var høyst virkelig. Hemmeligheten står på lappen, men jeg kan jo ikke kinesisk og kjenner heller ingen kinesere som kan oversette det for meg. Hvordan og hvorfor dette skjedde får jeg derfor kanskje aldri vite. Langsomt dukket likevel et gammelt minne opp i mitt bakhode. Men det var så skremmende at jeg tvang meg selv til ikke å tenke på det.

Klokken var nå blitt halv ni og det var tid for frokost. Heldigvis var det søndag for jeg vet ikke hvordan jeg skulle klart å holde ut en hel dag på kontoret etter denne begivenhetsrike natten.

 

ROALD DANIELSEN

Skriv en kommentar: (Klikk her)

123hjemmeside.no
Antall tegn tilbake: 160
OK Sender...
Se alle kommentarer

| Svar

Nyeste kommentarer

16.09 | 05:37

Jeg har ledd meg igjennom en hel del . Har brukt natta til det, og lo så jeg vekte gubben 😂

...
06.09 | 00:57

Hei.

Det skal jeg gjøre-

...
05.09 | 22:26

Vær så god, men oppgi kilden

...
05.09 | 15:09

Hei.

Kan jeg bruke en historie i vår lille avis veteran?
Den blir utgitt til ca. 120 pensjonister

...
Du liker denne siden
Hei!
Prøv å lage din egen hjemmeside som jeg.
Det er enkelt, og du kan prøve det helt gratis.
ANNONSE