GRØSS OG GRU

LIVETS ABSTRAKTE SEILAS FØRER OSS ALLE INN I DE MERKELIGSTE FARVANN SOM IKKE ALLTID ER LETT Å FORSTÅ

LIVET BYR PÅ MANGE MERKELIGE HENDELSER SOM KAN HA EN SAMMENHENG MAN IKKE SER FØR DET ER GÅTT LANG TID

Av og til skjer ting i livet man ikke tror er sant. Det jeg her skal fortelle har jeg ikke forstått før jeg hørte at mine sønner snakket om det. Hva de sa, skal jeg fortelle helt til slutt. Men det var så sterkt for meg at jeg vil kalle dette du nå leser en liten grøsser. Så les gjerne videre, men på eget ansvar!

Personlig tror jeg at både Gud og Satan finnes og er i virksomhet på et plan mange av oss likevel ikke skjønner. Jeg tror også det finnes engler som vil oss godt, men at det også finnes onde ånder eller demoner, som heller vil det motsatte. Første gang jeg hørte ordet ”skytsengel” forsto jeg ikke hva det var. Jeg var nok bare ganske ung og trodde vel det var en engel som skjøt noe, kanskje en pil gjennom to hjerter eller sånt? Snart lærte jeg at ”skyts” kom fra ”skydd” som betyr beskyttelse, og dermed var den saken løst. Men jeg syntes det var vanskelig å tro at det var hjelp å få fra denne type vesener. Særlig når du ikke engang spurte om det.

Jeg har levd en stund og opplevd litt av hvert på godt og vondt. Jeg har møtt mange mennesker, hvorav noen ikke var av beste slag og som jeg derfor burde ha sendt på dør. Men i stedet ble jeg lurt eller tvunget på andre måter til å ha med dem å gjøre. Flere ganger kom jeg i store vanskeligheter på grunn av det slike folk gjorde. Hvis du tror at dette bare er vanlig syting og at jeg ikke tåler å bli motsagt, tar du nok feil og vil kanskje ikke ha noe utbytte av å lese videre. For ordens skyld vil jeg nevne at disse slabbedaskene dog er i mindretall og at min kone og jeg har veldig mange virkelig gode venner som vi setter stor pris på.

Som ganske ung og nyutdannet i reklamebransjen, dukket det opp en kar fra Mandal ved navn Kjell Osberg. Han lokket meg med på et prosjekt der han lurte fra meg en årsinntekt, noe som førte til at jeg selv ble slått konkurs. Jeg husker at han lo av meg med en grusom hånlig latter, men jeg hadde ikke annet enn å bite i gresset. Jeg var bare en av flere han hadde snytt. Noen år senere fikk jeg høre at mannen var død, ifølge obduksjonen av stress og i forferdelige kvaler. Han ble ikke gammel, ikke engang ført i år. Jeg husker min følelse av lettelse og takket for at det endelig skjedde noe rettferdig i verden. Men snart var også dette glemt.

Noen år etter hadde vi flyttet til Østlandet og leide et hus i Vikersund av bygdas store sønn, hotelleieren Paul Villand. Han virket grei, men jeg hørte at han hadde drevet to mindre hoteller før som begge var brent ned. Vi hadde en 3-års leiekontrakt, men når tiden nærmet seg hadde jeg ikke greid å finne noe nytt sted å bo. Jeg hadde kone og fire barn, altså en stor familie og kunne derfor ikke akseptere et hus som var for lite. Til tross for annonsering og andre forsøk, gikk det heller dårlig. Dette sa jeg til ham og lovet å fortsette letingen, men dette var ikke hans problem. Han hadde store planer med huset vi bodde i og begynte å rive taket av huset mens vi ennå bodde der! Du vil kanskje ikke tro det, men våren 1991 var taket borte over badet vårt. Du kan vel tenke deg hva jeg tenkte om den mannen da! Plutselig kom jeg til å tenke på noe annet som hadde skjedd tidligere. Lyset begynte å blinke og jeg lurte på hva det var og fant ut at det bare var en sikring som hadde løsnet. Men etter en stund begynte lyset å blinke igjen, og nok en gang var en sikring løsnet. Hm? Ved nærmere ettertanke viste det seg at husverten hadde vært i huset like før begge gangene. Det var et stort hus på 400 kvm. hvorav vi leide den ene delen med en trappeoppgang mellom der sikringsskapet sto. Han hadde vel for svingende ikke tenkt å svi av huset mens vi bodde i det!!!

Lenge etter at vi var flyttet fikk jeg nok en gang høre at et menneske jeg kjente var død. Vikersunds store sønn! Ingen forsto noen ting. Jeg var kanskje den eneste. Også han i sin beste alder og forlatt av sin kone fant man ham ensom og kald i en stol i det svære huset sitt. Nok en gang fikk jeg en følelse av lettelse og at rettferdigheten var på min side. Igjen sa jeg takk inni meg, men visste ikke hvem jeg sa det til.

Etter at også dette var glemt, drev min kone og jeg en liten reisevirksomhet med bussturer til Spania. En av våre reiseledere fra Moss viste seg å drikke for mye i jobben og måtte avskjediges. Hun hevnet seg ved å klage på oss om både det ene og det andre til selveste Egil Teige i NRK som den gang drev med å henge ut bedrifter de mente det var noe galt med. Han intervjuet meg, men mitt forsvar kom ikke med i programmet. Der kom imidlertid min motstanders syn godt frem og etter det hatet jeg både Egil Teige og NRK i lange tider. Vi ble grovt krenket med bilde av huset vårt i en negativ og krenkende setting, noe som våre unge sønner led betydelig av i nærmiljøet. Egil Teige viste seg å være en drittsekk som likte å harselere med det han oppfattet var galt med ting og tang, uten å sjekke kildens troverdighet. Det resulterte også at vi flyttet også fra dette stedet og snart var skuffelsen kun et minne. Men etter en tid fikk jeg høre at også Egil Teige var død. Hva jeg da tenkte og følte, trenger jeg vel ikke si mer om her. Av og til lurer jeg på hvordan det har gått med reiselederen, men har glemt navnet hennes og får nok aldri vite det.

Vi solgte reisevirksomheten med en portefølje som var verd nærmere 100.000 kroner og skrev kontrakt med en kjøper ved navn Jan Moland. Han drev et busselskap og hadde kjørt flere turer for oss, hvilket gjorde at jeg stolte litt på ham. Men etter å ha utnyttet porteføljen som besto av en ferdig fylt bussliste til Spania, så vi ingen penger og snart måtte jeg innse at det heller ikke ville komme noen. Mannen hadde snytt oss og folk kunne fortelle at det var som kunne forventes, for mannen hadde sittet i fengsel på grunn av forsikringssvindel. Året etter omkom hans datter i en bilulykke og året etter det igjen så jeg han sitte i rullestol. Men siden har jeg ikke sett ham og har heller ikke funnet ham verken i katalogen eller på nettet. Kanskje han også er borte, men det vet jeg ikke. Hvis han er død, så forstår jeg hvorfor.

Så leser jeg i VG at Jack Eymork, en tidligere salgsagent i reklamefirmaet vårt, hadde fått visse problemer på sykehuset. Han hadde visst brukket foten. Også han hadde lurt meg for en del penger som ergret meg, men måtte bite i gresset. Han var en dyktig selger, men hadde på det tidspunkt ingen bil. Jeg kjøpte en til ham som han lovet å betale, men stakk i stedet av. Det var for lenge siden, men ble minnet om saken ved at sykehusets sa at mannen ifølge folkeregisteret faktisk var død! Dette skjønte mannen ikke noe av og påsto at det måtte skyldes rot i papirene. Men jeg og mange andre som kjente denne mannen visste at han godt kunne tenkes å engang ha arrangert sin egen død for å slippe å bli forfulgt av myndighetene. Hans kone var i alle fall nå død, det visste jeg, også hun i sin beste alder. Jeg har ikke klart å finne ut hvordan det så har gått videre med denne mannen. Om han lever eller ei spiller ikke noen rolle for meg. Men igjen kom en fred og ro over meg fordi han sikkert fikk som hatten passet og jeg kunne ikke annet enn å føle en underlig takknemlighet.

Skal dette aldri ta slutt, tenke jeg, som nå begynte å føle at det er en viss sammenheng i livets mysterium. Det fikk jeg svar på litt senere etter at vi hadde bodd på Kornsjø i noen år. Vi leide et hus av en mann som sa at han håpet vi ville bo der lenge. Samboeren hans, Anna Kristiansen, var også grei og vi kom godt overens. Men så begikk mannen selvmord og samboeren begynte å vise en annen side. Vi hadde lenge sett at hun regelrett mobbet gubben sin og derfor kan ha vært medvirkende til hans død. Min mistanke ble styrket da vi hørte at hun var begunstiget som enearving av huset vi bodde i pluss en leilighet i Oslo med mere. Nå var vi plutselig ikke venner lenger og hun ville ha oss ut av huset snarest mulig. Hun kom sammen med sine to sønner og tømte huset for verdier. Samtidig fikk vi høre om et hus i Bengtfors som var til salgs og det for en pris som vi ikke trodde var mulig. Men der satt ei dame som var nyskilt og fortvilet. Derfor ville hun selge huset så fort som mulig, hvilket forklarte den lave prisen, som selv naboene syntes var utrolig billig for en fin villa med hage. Etter at Kornsjø nesten var glemt, fikk jeg nok en gang høre at noen jeg kjente var død. Jo da, det var ei dame denne gangen og du kan vel tenke deg resten.

Dette kan ikke være sant, tenkte jeg. Men jo da, bare hør videre. Under oppholdet på Kornsjø måtte jeg selvsagt støte på en ny vemmlig drittsekk ved navn Håkon Stang. De groteske detaljene i historien hopper jeg her over, men alle som kjenner denne fyren aner hva jeg snakker om. Vi drev et kunstgalleri i denne idylliske grensebygda og han ville vi skulle leie lokaler av ham. Han prøvde først å lure oss og deretter presse oss for penger. En slik type ville vi ikke ha noe med å gjøre, men han på sin side ville ikke slippe taket i oss. Sånt måtte det bli bråk av, hvilket det kunne skrives en hel bok om. Han plaget og provoserte oss så til de grader at vi gladelig flyttet fra bygda når tilbudet om huset i Bengtsfors dukket opp. Men han klarte først å ødelegge vårt lille livsverk, for galleriet vårt ble fullstendig knust av en mann som var demonisk besatt av å herske eller ødelegge. Snart var dog dette også kun et blekt minne, men jeg ble så tipset av en bekjent i Halden om at denne ”vennen” min på Kornsjø virkelig hadde fått så øra flagret. Halden kommune hadde med god grunn filleristet ham så kraftig at han sa de hadde sendt ham og hans kone til helvete! Dette var virkelig som musikk i mine ører, men det er jo en nyhetsmelding om denne mannen jeg ville satt enda større pris på, og den kommer vel kanskje før eller senere. Hvem vet?

Plutselig som lyn fra klar himmel, fikk vi vite at kameraten hans, Geir Giske, var omkommet i en husbrann på Kornsjø. Han var kjent for å leke med ilden bokstavelig talt, men hadde denne gang gått litt for langt og betalte for sine synder den ultimate pris. Jeg kunne ikke annet enn tenke på alle de andre plageåndene mine som hadde gått samme veien. Geir Giske var ikke blant mine venner, snarere tvertt imot og hadde en stor andel i spredningen av alle ryktene som Håkon Stang var opphav til for å skade meg. Det må her nevnes at det for Håkon Stang flere ganger har brent ned store bygninger med mistanke om ildspåsettelse. For en som liker å sette fyr på ting, er dette ikke noe problem, bare man skjuler sine spor. Og på sånt er Håkon Stang en ekspert.

Men nå fikk han plutselig noe å tenke på. Han kjenner min historie hva dette angår og har gitt uttrykk for at han liker tanken veldig dårlig. Nå som denne er kommet ham enda nærmere idet hans egen bestekamerat og utkikkspost plutselig forsvant i et flammehav som han selv utsatte sine stakkars to geitekillinger for et års tid tidligere. Og som han typisk nok måtte anmelde meg til politiet for å ha gjort, men som politiet raskt slo fast var en falsk anmeldelse. 

Jeg møtte Håkon Stang på gangbroen over veien mellom Storsenteret og parkeringshuset i Halden for ikke så lenge siden. Han så sliten ut, rynkete og askegrå i ansiktet, bustete på håret og nesten litt skitten i klesveien. Han kan ikke ha det særlig godt, sa jeg til min kone og håpte nesten at han hørte det. Og enda mindre godt når han traff oss som så friske og glade ut når vi så ham på vei inn for å handle. Denne straffen han hadde fått var nesten bedre enn døden. Og alt skjedde uten at jeg trengte løfte en finger! Han fikk så inderlig vel presis hva en mann som han fortjente. Akkurat som alle de andre drittsekkene jeg hadde møtt.

Det var disse spesielle erfaringene med ondskapsfulle individer som gjorde at mine nå voksne fire sønner sa: ”Pass deg for å kødde med pappa, for da ligger du tynt an!” Det var også disse erfaringer som gjorde at jeg så smått begynte å tro på at det kanskje finnes skytsengler som ikke bare verner, men som også straffer. Men plutselig tenkte jeg på hvorfor i all verden skulle en engel hjelpe meg på denne måten? Det ville være helt usannsynlig. Hva hadde vel jeg gjort som gjorde meg fortjent til denne overnaturlige støtte mot ondskapen? Ingen verdens ting, sa jeg til meg selv. Jeg må være verdens største idiot som har rotet meg bort i slike folk. Det kan likevel ha vært fordi noen ovenfra så den urettferdighet jeg av og til ble utsatt for. Men mest snnsynlig var det vel rene tilfeldigheter i en verden som er full av både godt og vondt. Eller?

 

ROALD DANIELSEN

 

Skriv en kommentar: (Klikk her)

123hjemmeside.no
Antall tegn tilbake: 160
OK Sender...
Se alle kommentarer

| Svar

Nyeste kommentarer

16.09 | 05:37

Jeg har ledd meg igjennom en hel del . Har brukt natta til det, og lo så jeg vekte gubben 😂

...
06.09 | 00:57

Hei.

Det skal jeg gjøre-

...
05.09 | 22:26

Vær så god, men oppgi kilden

...
05.09 | 15:09

Hei.

Kan jeg bruke en historie i vår lille avis veteran?
Den blir utgitt til ca. 120 pensjonister

...
Du liker denne siden
Hei!
Prøv å lage din egen hjemmeside som jeg.
Det er enkelt, og du kan prøve det helt gratis.
ANNONSE