ONLINE LYNKURS I SKRIVEKUNST

INTERESSEN FOR SKRIVEKUNST OG DRØMMEN OM Å UTGI DIN EGEN BOK ER IKKE SÅ LANGT BORTE SOM DU TROR

VELKOMMEN TIL MITT ONLINE LYNKURS I SKRIVEKUNST. KURSET ER FORELØPIG HELT GRATIS, MEN FORTELL GJERNE DINE VENNER HVOR DU HAR FUNNET DET

Dette skrivekurs er gratis mens det holder på å utvikles og finpusses. Når kurset blir komplett, vil det få en prislapp. Benytt derfor tiden nå til å lære litt om det å skrive og følg med i utviklingen av min innføring i skrivekunstens hemmeligheter

 

ROALD DANIELSEN

PS. VÆR OPPMERKSOM PÅ LOVEN OM OPPHAVSRETT. DU KAN DERFOR IKKE PRINTE UT NOE AV MATERIALET PÅ DISSE SIDER UTEN FORFATTERENS SKRIFTLIGE TILLATELSE

 

 

INNLEDNING
Det finnes kanskje like mange typer skrivekurs som det finnes forfattere som holder slike kurs. Men noen felles trekk finnes likevel. Forfatter er uansett ikke noe man blir på en to tre, men kan være et mål lenger fremme.

Skrivekunsten er utviklet fra skrivetrangen, ønsket om å fortelle noe viktig. Noen ganger direkte som en avhandling og andre ganger vevet inn i en historie, roman eller novelle. Dette kurset er laget som et brevkurs, mens andre kurs tas ved skolebenken. Begge typer kurs kan koste flere tusen kroner alt etter kvaliteten og kurslederens interesse for profitt. 

Leksjonene i dette kurset er korte og lette å komme gjennom. Ved å ta for seg en leksjon i uka og la den synke inn, kan stoffet tilegnes nærmest etter naturmetoden, litt etter litt. Velkommen til å bli med helt fra starten og følge med på utviklingen videre...

 

 

FØRSTE LEKSJON

Du har sikkert noe å fortelle...
De fleste har noe de gjerne vil dele med andre, noe de har opplevd, sett eller hørt. Noe som har satt dype spor og som man tror andre kan ha glede og nytte av å kjenne til. Mange er svært kreative og fantasifulle og skaper ting nærmest ut av tomme luften og resultatet kan bli en lang roman. Ettersom du leser disse linjer, er du interessert i å skrive. Kanskje du allerede har skrevet noe eller til og med mye. Uansett kan du ha nytte av å lese videre her.

Skrivekunst er en viktig del av den statlige grunnskolens pensum, på linje med det å kunne lese. Begge ferdigheter er to kunstarter som hører sammen og er under stadig utvikling, liksom selve språket heller ikke står stille. Vi skriver og snakker helt ulikt man gjorde for hundre år siden og det som kalles språkrådet får stadig nye ord inn til formell godkjenning. Det norske språk er meget rikt på ord og den som vil skrive noe må derfor kjenne flest mulig av disse ordene for å kunne sette lokkende verbale toner og farger til fortellingen. Fremmedord er derimot ikke så viktig for å kunne skape en god og lesevennlig tekst. Det enkle er ofte det beste, men ikke for enkelt heller.

Hvis fremmedord likevel benyttes, så la det være for å fremheve noe viktig, beskrivende eller forklarende. Men aldri for å imponere leserne med dine angivelige kunnskaper om språkets vanskelige fremmedord. La det være selve handlingen som fanger interessen og arbeid med teksten som en kunstmaler jobber med et bilde og en komponist med notearket. Jo mer kritisk du er mot deg selv på dette stadium, jo mindre vil andre bli når den tid kommer. Da slipper du å bli rød i ansiktet når de påpeker noe du har oversett.

Noe annet som er svært viktig er å skape korte setninger som raskest mulig gir leseren det inntrykk man vil formidle. Lange setninger over flere eller mange linjer må ofte leses om og om igjen og bør derfor unngås eller i alle fall brukes med forsiktighet. Dette gjelder for det meste beskrivende fortellinger, mens skrivekunst også omfatter dikt, altså poetiske vers som er på rim, mens prosa er vers som ikke nødvendigvis rimer. Utover i dette kurset skal jeg forsøke å gi deg alt jeg kan og kanskje litt til om det å være dikter, altså skrive dikt. Men også det å fortelle en god historie på en måte som får lyttere og lesere til å spisse ørene og åpne øynene for å få med seg hele handlingen.

En meget spesiell variant innen dikterkunsten, altså det å skrive dikt, er limericks. Også kalt diktet på fem linjer og som de fleste har hørt og kanskje også forsøkt seg på. Denne diktform er ment å være underholdende morsom både i ordvalg og poeng. Mange er utrolig flinke til å skrive limericks også på norsk, selv om denne diktformen angivelig stammer fra den irske byen Limerick. 

Det finnes egne foreninger for både lyrikk og limericks og nesten i hver norsk bygd og by finnes i alle fall en skrivegruppe, som oftest bestående av amatører me litt innblandet mer erfarne skribenter eller journalister. Etablerte forfattere er kanskje heller litt egne og sære og vil ikke alltid blande seg for meget med "almuen". Disse som innbiller seg selv og verden omkring at de sitter trygt og uforstyrrelig i sitt elfenbenstårn høyt hevet over alle andre.

Den som vil skrive kan med fordel melde seg inn i en lokal skriverforening og både inspirasjon og finpussing er gode frukter av et slikt fellesskap. Foruten at det er hyggelig å være sammen med andre som har interesser som en selv. For mitt eget vedkommede, er jeg medlem av den svenske Dalslands Skriverforening her jeg bor midt i Sverige. Men jeg skriver på norsk og for norske lesere eller svensker som greier å forstå dette vanskelige språket vi naboer snakker. Av er faring kan jeg derfor si at en slik forening er godt å ha i ryggen for å holde motet opp når f.eks. skrivetørken setter inn og en mangler ideer. Eller for å få kraft til å holde ut i stedet for å gi opp. I en slik forening blir man oppmuntret og rost mer enn man blir slaktet, og det trenger man for å kunne fortsette kampen med sin penn.

Forfatterskap kan bygges på mange fundamenter. Noen blir historiske romanforfattere, mens andre satser på reiseskildringer eller krim. Spenning selger, men også vanlig folkeopplysning, f.eks. veien til bedre helse eller økonomi. De ulike sjangere, eller genre som det riktignok skrives, spriker i mange ulike retninger, men samles og organiseres pent i bokhandlere og bibliotek, slik at alle lett finner det de liker å lese. Forfatteren må elske å skrive, og når han gjør det, blir resultatet ofte bra. Innlevelsen i emnet er viktig, selv om det dreier seg om den blodigste kriminalhistorie. Man må dyrke det man holder på med og avle frem sine tanker slik at de blir begripelige ord på papiret. For det meste handler det om mennesker og man kan skrive i første, andre eller tredje person. Jeg, du eller han. Det betyr ikke alltid at man selv er den man skriver om. En forfatter kan gjerne være en kristen predikant og samtidig skrive en bloddryppende og spenningsfylt krim. Heldigvis har forfatteren en vidunderlig kunsterisk frihet som alle forstår. 

Her i landet har man en tradisjon med å ta med seg en ny krimroman på påskeferien som for oss varer i godt over en uke, mens den i andre land kun er fem dager. Påskekrim er det derfor mange forfattere som slenger seg på. Gjerne pocketbøker og ikke for lange som derfor kan nytes under påskeferien. Krim selger bra, kanskje fordi spenning pirrer nysgjerrigheten mer enn vanlig folkeopplysning og andre generelle skildringer i skjønnlitteraturen.  

Norge har fostret mange store forfattere. De fire store er velkjente Henrik Ibsen, Bjørnstjerne Bjørnsson, Jonas Lie og Alexander Kielland. Selv om disse forlengst er døde, lever deres verk fortsatt i beste velgående. På deres tid fantes selvsagt mange flere skribenter, men dagens utvalg av dyktige forfattere er mangedoblet og tilskrives nok dragningen til nettopp det å ville fortelle noe samtidig som vi blir flere og flere og ikke minst at det skjer mer og mer som er viktig å si noe om. Det er kanskje det man opplever selv på kroppen som de fleste finner viktig å si noe om. Noen skriver om livets gleder, mens mange fler skriver om alle sorgene. 

Norsk litteraturhistorie er også viktig å få med seg litt av, innkludert betydningen av både skolemessig undervisning og bibliotektjenester. Ut over i kurset skal jeg ta opp ulike sider av disse sakene, men nå synes jeg det er på tide å behandle litt av det du kanskje tenker mest på: Hvordan kommer jeg i gang med selve skrivingen?

OPPGAVE:
Skaff deg et forelesningshefte og skriv opp en oversikt over ting du husker fra livet ditt du kunne tenke deg å fortelle andre om.

 

 

ANDRE LEKSJON

Diktekunst som poesi og prosa...
La meg begynne selve det praktiske arbeidet med å anbefale det å skrive små dikt. Dersom dette ikke faller naturlig for deg, bør du likevel prøve det som en konkret øvelse. Tenk på noe du har opplevd, sett eller hørt. Skriv så ned noen hovedpunkter og stikkord du kan bruke. Begynn så å skrive korte setninger som rimer. Skriv fire linjer som kan rime to og to  etter hverandre eller annen hvert. En slik øvelse utvikler din kreativitet og skaperevne og fremfor alt din evne og interesse for å skrive. Selv begynte jeg en gang slik:

Jeg sitter her og skriver dikt
om kjærlighet og fred og slikt
Da kommer det en liten flue
og åpenbart hans lille frue
som på kjøkkenbordet foran meg
frekt og freidig parrer seg

Dette diktet har flere vers og et spesielt artig poeng som kan leses i min samling av dikt du finner på menyen til venstre. Klikk da på "forfatterskap" og deretter på poetiske vers. 

Dette er noe jeg selv opplevde under en tur til Berlin og har hatt veldig moro av å lese dette diktet opp for andre som ler godt av sluttpoenget. Jeg satt faktisk ved et kjøkkenbord med min laptop for å skrive noen linjer da et par irriterende amorøse fluer stjal hele min oppmerksomhet. Noen dikt er morsomme, andre er heller litt alvorlige, noen tunge og andre lette. De beste dikt er dem som gir lesere og lyttere litt ettertanke som de kan tygge litt på. Med dikt kan man si mye mer enn vanlig ettersom den kunsteriske frihet tillater en god del mer enn ellers her. Man kan likevel gå litt for langt (etter noens mening) som for eksempel Salman Rushdie som skrev Sataniske Vers og etter sigende fornærmet hele den islamske verden. Sånt er etter min mening å strekke ytringsfriheten litt for langt og derfor fremstår som noe kontraversielt. Ellers er ironi og satire absolutt akseptert som provokativ litterær kunst. Det handler bare om å sette grensen hvor den bør og det er etter min mening hvor flest mulig er enig om hvor den skal være.

Når du har skrevet et lite dikt, bør du lese det opp for noen av dine venner og spørre hva de synes. Selvsagt sier de det er et fint lite dikt. Den rosen skal du ta til deg, men uten å være så tilfreds at du du ikke vil videre. For det å beherske enkel dikting på denne måten, kan gi deg mange fordeler senere. Hvis du synes det å skrive dikt er morsomt, bør du prøve å skrive en historie i form av små dikt i en serie, noe som da blir et epos, et diktverk. Selv har jeg skrevet et epos om mine sju år i grensebygda Kornsjø, en tid som satte dype spor i meg. Dette diktverket er på over hundre vers og kalles Kornsjø-eposet, som noen spøkefullt har kalt e-post fra Kornsjø. Om du vil, kan du lese diktverket som finnes via menyen til venstre.

Dikting på rim er en øvelse i å finne ord som passer sammen. Med disse bygger man opp setninger og hele tankerekker, ordner disse i passende linjer som også rytmisk passer godt med tanke på opplesning. Når jeg altså her anbefaler deg å skrive dikt, så er det fordi jeg selv har erfart at det er en ypperlig øvelse i bygging og leking med ord. Hvis dikt på rim ikke passer deg, kan du prøve prosa, altså vers som ikke nødvendigvis rimer. Dette er en diktform som ikke er bundet som poesien egentlig er, og derfor mye friere og som nesten gir deg vinger så du flyr av sted. Her ser du et av mine prosaiske dikt som du også finner på menyen til venstre. 

Jeg visste det ikke før
men sakte begynte jeg å forstå
at det finnes flere enn oss
der ute et sted
som vil oss vel og står oss bi
i våre tyngste stunder
men også fryder seg
når vi er glade

Også dette diktet har flere vers, men er mer av den alvorlige typen som maner til litt ettertanke. Du ser vel klart forskjellen på poesi og prosa nå og er klar til å prøve deg på egenhånd. Dersom du liker å skrive dikt, kan du dessuten prøve deg på limerick. Men dette er enda mer krevende. Du må ha en god historie å fortelle og som har en piskesnert av et poeng til slutt. Dette kanskje litt overraskende og snertne poenget skal med få ord fortelles i den siste linjen.

Du vet det kanskje fra før, men limerick må følge en helt bestemt "musikalsk" rytme, dvs. en karakteristisk oppbygning som enklest sett kan beskrives slik:

da dada da dada da dada
da dada da dada da da
da dada da da
dada da da dada
da dada dada da dada

Hvis du forstår dette lydbildet, har du forstått poenget med limericks oppbygning rent rytmisk. Men så skal siste ordet i første og andre linje rime, samt siste ordet i tredje og fjerde linje. Mens siste ordet i femte og siste linje skal rime med første og andre linje. Her har du et lite eksempel:

Ei rund lita frue fra Vetti
hun laga kun mat det var fett i
Men hun flytta til Vik
og oppdaga slik
at det også gikk an med spaghetti

Det er utrolig hvor mange slike artige limericks som er skapt, også på norsk. En egen norsk forening som kalles "Den Femte Linje" skal ha mange medlemmer, for akkurat denne diktformen er både enkel og krevende på samme tid og derfor veldig interessant.

En dikter er en skribent som for det meste benytter en noe bundet og litt høytidelig språklig sett versform, med eller uten rim. Mens en forfatter er en skribent som benytter en langt friere fortellerform omtrent som i dagligtale.  

OPPGAVE:
Skriv et lite poetisk dikt på fire linjer, altså med rim, om noe du har opplevd i livet ditt.

 

 

TREDJE LEKSJON

Veien til noveller og romaner...
Etter at du nå har kommet helskinnet gjennom dikt i versform, helst alle tre typer som beskrevet i forrige leksjon, er du kanskje klar for det jeg tror du er mest interessert i. Noen stopper opp ved poesien og slår seg til der. Enkelte blir riktig flinke til å skrive dikt som folk gidder å lese. Dessverre finnes det likevel alfor mange kjedelige dikt som det ikke er bryet verd å publisere. Men selv riktig gode dikt utgjør en smal nisje i diktekunsten som bare få bryr seg om å lese i forhold til f.eks. romaner og noveller med spennende overskrifter. I alle fall når man tenker på at det norske lesermarked ikke teller mer enn maks 5 millioner med alle som kan krype og gå. Når jeg ville at du skulle prøve deg på poetiske vers, var det som sagt bare for at du skulle få litt øvelse i å bruke få ord for å fortelle noe. Der er nemlig dikt i versform helt unik. Om du vil fortsette med å skrive dikt, blir din egen sak. Men vær oppmerksom på at det alltid går an å flette inn poetiske vers i en skjønnlitterær tekst.

A propos skjønnlitteratur, så vet kanskje ikke alle hvor dette uttrykk stammer fra. Det franske uttrykket "belle lettres" betyr det rett og slett "den skjønne litteraturen" i betydningen den behagelige og avslappende i forhold til tunge fagbøker og fri fantasi som f.eks science fiction. Det har altså ikke å gjøre med litteratur som er lett å skjønne, lett å forstå. Det er den litteratur som man finner mest av i både biblioteker og bokhandlere. Det er nok også den type du selv vil skrive mest av, dersom du etter dette kurset bestemmer deg for å skrive.

Nå som du har forsynt deg av forretten, er det vel på tide å begynne på selve steika. Senere skal vi ha en god dessert jeg selvsagt ikke røper hva er nå. Hovedretten er selvsagt å kunne skrive en god story, i første omgang kanskje bare en liten artikkel til et ukeblad, avis, kanskje en novelle som får plass i en antologi, en bok med bidrag fra flere skribenter.

A propos blad og aviser, så er det et velkjent faktum at mange journalister blir gode forfattere. Med sin tunge bakgrunn fra skriveyrket, er det ikke så merkelig at de som oftest blir dyktige forfattere. Også flere andre yrker produserer forfattere, f.eks politifolk og advokater, og da gjerne som produsenter av spenningsromaner der de har en solid bakgrunn og mange spennende inntrykk fra sin tidligere karriere. Anne Holt er et eksempel på krimforfattere med bakgrunn i politiet og Åsne Seierstad fra journalistfaget. Begge har utmerket seg med bøker som leses og som har fått utmerkede kritikker. Men de har ikke bare erfaring i å bruke de rette ord. De har også en viktig historie å fortelle.

Men man kan da bli en god forfatter uten slike bakgrunner i yrkeslivet. Det viktigste er tross alt at man er glad i å skrive og kjenner språket sitt godt. En god porsjon fantasi og innlevingsevne kommer dessuten godt med, samt evnen til å foreta grundig research på de områder man trenger oppdatering og detaljer.

Selv begynte jeg å skrive for alvor da jeg startet en liten gratisavis i Drammen som het Rosenkrantz. Den ble basert på annonser fra firmaer som lå i den lange gaten ut av Drammen og mot Hokksund og som heter nettopp Rosenkrantzgaten. Det var på slutten av åttitallet, men tidene ble trangere og annonsørene sviktet slik at avisen ble lagt ned. Men jeg ga meg ikke og startet litt senere Ferieavisen som ble ei lita blekke på 12 sider og som handlet om forskjellige steder man kunne besøke som turist. Jeg lagde aviser med reklame for Sigdal og Hallingdal og Krødren osv. Da skrev jeg selv alle artikler, solgte og satte alle annonser, tegnet alle illustrasjoner, tok alle bilder osv. Et avistrykkeri produserte avisene. Deretter distribuerte jeg selv den lille blekka mi på alle bensinstasjoner rundt Oslofjorden og var således en meget allsidig avismann. Mange sa de syntes avisen var koselig og absolutt lesverdig, mens jeg selv synes den bare var ei lita lefse blant mange andre.

Min tid som "avismann" varte noen år og jeg fikk da taket på det å skrive. Etter at jeg av forskjellige grunner også ga opp denne avisen, begynte jeg å skrive dikt og vers, men det var noveller og romaner som fikk fart i sakene. Det skjedde da vi bodde på Kornsjø. Av alle steder havnet vi i ei snever lita bygd på grensen til Sverige fordi jeg ble spurt om å være med å starte et stort kultursenter i den nedlagte Kornsjø stasjon. Der opplevde jeg ting som jeg ikke kunne la være å skrive ned og som du gjerne kan få kjennskap til ved å lese det før omtalte Kornsjø-eposet, om du ikke allerede har lest det da.

Nå vet du litt om hvordan jeg bygde opp mitt forhold til skrivekunsten. Det gikk altså steg for steg, selv om jeg ennå aldeles ikke er i mål. Jeg synes egentlig ikke at jeg har fått det ordentlig til ennå, men da er jeg veldig kritisk med meg selv. Men fremdeles hender det at når jeg hører på andre dyktige forfattere, så lurer jeg på hva jeg egentlig driver med. Men mange sier at jeg er så flink til å ordlegge meg at jeg absolutt må fortsette. Noe helt annet er det dog å komme på en god historie å fortelle andre om. Den må nemlig fange oppmerksomheten med det samme, det du skriver om. Ellers er det liksom ingen vits med noen ting . Man skriver jo ikke så veldig gjerne for skrivebordsskuffen, men for at folk skal lese det man skriver og aller helst ta lærdom av det.

Jeg kunne nå sagt at hvis du vil skrive, så er det bare å sette i gang. Finne papir og blyant så og si og begynne. Men selvsagt er du ikke så gammeldags, for det er jo til PC'n du setter deg nå for tiden. Og da skriver du egentlig heller ikke, du taster! Slik jeg også har skrevet et lite dikt om. For det synes jeg er litt spesielt. Ingen skriver lenger, selv om det der det vi sier. Vi trykker på knapper med en spesiell plastknapp for hver bokstav. Men nå er jeg visst litt pirkete sier du? Akkurat som når jeg sier at telefoner ikke ringer lenger. De piper, plystrer og spiller melodier. Noen få telefoner "snakker" til deg når vi sier den ringer. De er programmert til det. Ringetoner kan kjøpes og vi drukner snart i alle slags lyder fra disse mobiltelefonene der storebror kan høre alt vi sier, hvem vi sier det til og dessuten finne ut hvor vi befinner oss til enhver tid. Men nå er jeg visst kommet ut på viddene igjen. Hvor var vi? Jo, vi skal begynne å skrive, eller kanskje altså taste litt?

Poenget er ikke å spikke fliser her, selv om det var muntert og godt nok ment. Poenget er å komme i gang med noe å skrive om. Kanskje skriveblokken ikke er så dum likevel? Selv skulle jeg ønske jeg hadde en notatblokk på nattbordet, for det hender jeg kommer på en god ide i sengen. Men nå jeg står opp er alt blåst vekk og jeg husker ingenting!

Skriveblokken altså. Bruk den til å notere opp dine ideer i. Ting du har opplevd. Noe om deg selv eller noen du kjenner. Noe du har sett eller hørt som fikk din oppmerksomhet og som har satt seg fast i sinnet ditt. Kanskje andre kan lære litt av det, eller rett og slett bare underholdes og mores litt.

Når du har funnet på en ide, er det bare å kaste seg ut i det som på det dypeste vann. Du er kanskje usikker med en gang, men vil snart oppdageat du flyter. Ikke tenk så mye på hvordan historien skal slutte, dersom du ikke allerede vet det. Tenk heller ikke så mye på innledningen med en gang. Bare begynn å skrive. Så skal du se noe veldig merkelig. For når du først kommer i siget, velter tankene inn over deg som en foss og du kommer på det ene etter det andre så det nesten blir magisk. Men det er ikke noe hekseri. Det er bare slik hjernen din fungerer. Du stikker liksom hull på sekken, og ertene bare ruller ut. Så skriver du historien som den kommer til deg og etterpå går du i gang med finpussen. Glem rettskriving akkurat nå. Den tar du helt til slutt. Jobb med innledningen slik at den straks fenger og fører leseren inn på rett vei inn i din verden. Klarer du dette er du på vei til å bli en god forfatter.

OPPGAVE:
Skriv en liten fortelling om ting du vet en venn av deg har opplevd, tilsvarende en A4 side med 12 pt. skrift.

 

 

FJERDE LEKSJON

Verbale skulpturer, malerier og symfonier...
Du har nå fått et innblikk i skrivekunsten, kanskje kommet litt i gang og nå må du kritisere deg selv. Lik en maler som tar et par skritt bakover og gransker sitt eget kunstverk, myser med øynene og ser etter feil som må rettes opp. Men du kan også få andre til å se på det du har skapt. Dine venner og nære familie er trygge å spørre, men baksiden av denne medaljen er at det kan bli for mye ros. Det trenger du også, men det er kritisk sliping av jernet du trenger for å få det skarpt. Våg derfor å be dine kritikere å se etter feil og ting som kunne vært sagt bedre. Spør dem om du har forklart deg godt nok slik at de forstår hva du mener og om beretningen er levende nok. Dersom du selv er åpen og bevisst på dette, vil de snart ta poenget og kanskje kunne gi deg noen gode råd. Dersom de våger å kritisere deg, burde du bli ekstatisk av lykke, for det er sånt som løfter deg fremover. Bedre er slag av venner enn ros av dårer.

En kunstmaler arbeider med mange elementer. Ikke bare former og farger, men med ulike typer redskap og materialer, motiver og uttrykk. Forskjellige slags lerret eller malerplate, pensler eller kniv. Noen maler sågar med bare fingrene. Til slutt er det kun en fin ramme som skal til. For å bli en dyktig kunstner, må man kjenne mest mulig av det man har å arbeide med. Ellers kan det lett bli bare surr og slett ingen god kunst.

Tekster kan også fort bli rotete dersom man ikke kjenner verktøyet og mest mulig annet som hører til faget. Jeg hørte om en forfatter som lot en og samme person myrde to ganger i sin historie fordi han hadde mistet oversikten på grunn av den lange tiden skrivingen tok. Dette oppdaget han etter at boken var trykket og måtte destruere hele partiet og trykke boken om igjen! Men denne forfatter var ikke tapt bak en vogn. Han var ikke snauere enn at han skrev en novelle om den han lot myrde to ganger!

Det er ikke papir og penn eller tastaturet som er redskapene i denne sammenheng. Det er prinsippene for hva som er god og dårlig skrivekunst. Kunnskapen om dette er viktig å få med seg mest mulig av tidlig i opplæringen. Konsekvensen kan ellers bli at man legger seg til uvaner som senere er vanskelig å kvitte seg med. Lik en forfatter jeg kjenner som er svært tørrvittig og morsom, og ikke lan la være å farge alt det han skriver med små banale morsomheter og ordkløverier, noen ganger dog til det tørrittige!

Jeg har allerede nevnt at korte setninger er viktig. Men bevares, lange setninger kan selvsagt også brukes, bare adskilt med et komma av og til, slik at tankerekken ikke forstyrres av å føres hit og dit i ett eneste åndedrag, slik at leseren ikke mister retningen, men forstår hva du mener fra begynnelse til slutt. La du merke til forskjellen? For du leste nettopp en kort og en lang setning. Den lange gjorde jeg så enkel som mulig slik at du neppe trengte å lese den to ganger. Problemet med lange setninger ligger hos skribenten og åpenbares i en manglende evne til å forenkle ting nok. Resultatet kan bli katastrofalt, for leseren kan med altfor lange setninger miste grepet og irritere seg slik at han ikke gidder eller orker å lese videre.

Hvis det finnes noe verre for en forfatter enn å mangle lesere, så må det være å miste dem på grunn av at teksten er for vanskelig eller omstendelig. Albert Einstein sa en gang til en av sine kolleger: Forklar meg dette som om jeg var et lite barn!

Nå er det ikke slik at jeg mener naivitet er bedre en kompleksitet. Man kan, som Albert Einstein antydet ved sin ironiske bemerkning til en kollega, også beskrive vanskelige ting på en enkel måte. Det der nettopp dette som skiller en god forfatter fra en dårlig. Å skryte av sitt akademiske nivå språklig sett, kan være et forsøk på å skjule mangel på andre talenter og kunnskap. Store og svulmende ord kan saktens tiltale likesinnede, men fører en sjelden ut på det store markedet av lesere.

Dette var noen tanker om det enkle språkets store fordel. Men så over til kunnskapen om ordene vi har til rådighet og deres betydning. For å kunne bygge tanker som sitter fast med ord, må man kunne språkets gramatikk. jeg skal ikke her gå i for dype detaljer, men bare poengtere adjektivets betydning Altså beskrivende ord som er svært viktig for å male en historie i flest mulig farger. Jeg husker som barn at ord med lek var veldig morsom. Adjektiver ble blandet med substantiver i en tilfeldig rekkefølge og ble lest opp til slutt og skapte en herlig fornøyelse.

Her er det viktig å komme med en advarsel. Adjektiver er usedvanlig viktig i en tekst, men enkelte er så overivrige at hvert eneste substantiv blir påhengt et beskrivende adjektiv. Motivet er greit, men når teksten blir for overlesset av slike ekstra ord, kan den fort bli både tung eller det som verre er, direkte kjedelig.

Den åpenbart litt for overvektige og berusede mannen tråkket ivrig på den gamle og skrøpelige damesykkelens utslitte pedaler som drev den oljetørste og knirkende kjettingen rundt et rustent tannhjul bak som derved av flere gode grunner noe komisk vinglende og ustødig fraktet sin målbevisste syklist frem langs den svingete og humpete veien som alle visste førte nedover den bratte bakken til det for den tørste og alkoholiserte mannen attraktive ølutsalget.

Dette eksemplet er mitt forsøk på å vise at bruken av adjektiver lett kan overdrives. Det bør man heller være forsiktig med selv om resultatet av og til kan bli litt morsomt. I eksemplet over finnes over tjue adjektiver og du la vel også merke til at det var en eneste lang setning? Men var den av den grunn kjedelig? Kanskje ikke, men poenget var å lage et eksempel på at det går an å overdrive bruken av adjektiver. Når det er en grøft på hver side av veien, er det best å holde seg midt på. Det er viktig både for deg som skriver og for den tørste mannen på sykkelen å huske på.

Verre er det når man f.eks. vil skrive en nervepirrende og  bloddryppende kriminalhistorie. Overdrivelser her kan lett bli en bli en besettelse som fanger en inn i en skremmende urealistisk tilværelse og skape det motsatte av hva forfatteren egentlig ønsker seg: Avsky, eller enda verre, kjedsomhet på grunn av unødvendige overdrivelser. 

Min interesse for ordkunsten har fått meg til å elske kryssord som ikke bare en øvelse i jakten på alternative uttrykk og synonymer. Kryssord er også hjernetrim som hjelper en til å huske mange ord og ikke minst rettskrivning. Det sies at det er interessant å løse en kryssord, men det er dobbelt så interessant å lage en. Kryssord er en kamp mellom den som lager gåtene og du som skal løse dem. Det gjelder å lure leseren som på sin side ikke må la seg lure. Ord kan ha så mange betydninger og kryssord er bare en måte hvorpå man kan leke med ord slik at man kan holde på lenge uten å bli trett. 

En som skriver, må tenke lenge før han skriver og etter også faktisk. Det er jo ens tanker som skal bli til ord som formidler ideer og inntrykk over til en annens tenkende hode. 

OPPGAVE:
Skriv en kort historie og overdriv bevisst bruken av adjektiv, gjerne til det ekstreme. Skriv så den samme historien nesten uten adjektiver.

 

 

FEMTE LEKSJON

Bygg opp en interessant historie...
En beretning kan illustreres som formen på en fisk, akkurat som man med enkle streker illustrerer oppbygningen av en tale. Fra fiskens munn går streken fra et slags nullpunkt bratt oppover til en stor kropp før den daler ned mot roten av halen og deretter bratt opp halefinnen. En tale eller skriftlig beretning må raskt komme til poenget, og deretter fortelle historien for så å dale litt mot slutten og endelig slutte i et slags klimaks!

Eller som noen sier, som over ryggen på en gris og til slutt en liten krøll på halen! Det trenger ikke alltid være så veldig avansert, men en liten "truddelutt" til slutt er alltid noe man husker og dermed husker man lett hele historien.

Hva er vel f.eks. en heftig spenningsroman uten en overraskende slutt? Poenget med en slik roman er at leseren må lures til å tro at det er litt annerledes enn det virkelig er, og med nøye utvalgte ord og setninger ledes på avveie. Dermed blir den overrakskende fornøyelsen desto større til slutt, selv om man er blitt lurt til å tro noe annet enn slik det var.

Det å kunne beskrive en gjenstand eller et forhold uten å røpe hva det er, bør en forfatter før eller siden klare uten vanskelighet. Til å begynne med er det kanskje ikke så lett, men prøv f.eks. å beskrive en dollarseddel og la leseren gjette hva du snakker om. Gjør din fremstilling så vanskelig og krokete som mulig, men la det likevel være helt korrekt. Da blir skrivingen like morsom for deg selv som det blir for leseren å gjette hva du skriver om. Dette er særdeles fin trening for den som vil satse på å skrive krimhistorier og andre spenningsromaner. Agatha Christie var en mester på dette området, men kanskje til tider litt vanskelig å følge med i og derved også litt gjentagende og kjedelig for en del, som f.eks. meg selv. Bestselgende krimforfattere idag skriver dessuten på en helt annen måte enn for femti og hundre år siden.

William Shakespeare er et kjent klassisk britisk forfatternavn hvis skrivestil absolutt ikke ville passe i dag. Ikke bare dårlig forståelig, men også tungt og høytidelig og i sterk motsetning til dagens ungdommelige chatting på nettet og i telefonen som for mange voksne er like uforståelig. Det gjelder altså å følge med tiden, men fortsatt gjelder grunnleggende prinsipper for god skrivekunst. Jeg har allerede nevnt adjektiver som må brukes med omhu. Men ennå ikke sagt noe om verb, som kan gjerne brukes enda mer enn man tror.

Et verb er som kjent et gjerningsord, et ord man setter "å" foran. Å se, å høre, å gjøre, å tenke, å skrive. Verbet forteller hva som skjer, mens adjektivet setter farge på det. Som sagt, bruk ikke for mye farge, men bruk gjerne en kraftig blyant til å tegne figuren og bruk verbene, som du har mange av å velge mellom, for det er mye som man kan gjøre i en historie.

Når du har bestemt deg for en historie du vil fortelle, må du skaffe deg oversikt over de forskjellige muligheter du har til å variere stilen. Dette for at leseren veksler mellom forskjellige fortellerstiler etter hvert som historien stiger opp av papiret og fester seg i hodet hans.

Du begynner med en vanlig fortellerstil der du setter leseren inn i hva som er rammen for det som skal skje. Kast så gjerne et historisk blikk inn i bakgrunnen, fortell noe om et eller annet i storyen din og la dette krydre beretningen. Veksle så over til en eller annen dialog mellom en eller flere personer. Det kan være en vennlig samtale såvel som en krangel, det siste kan ble det mest spennende.  La folk som har greie på hva de snakker om få komme til, men her må du selv ha gjort skikkelig research på forhånd slik at det du skriver virker profft nok. Jeg kunne gitt deg mere om dette, men lar dette synke inn hos deg nå. En slik beretning vil ikke bare kunne bli interessant og lesverdig, men også lærerik og morsom.

Jeg har tidligere sagt at du kan begynne med en historie om noe du har opplevd selv, eller hørt og sett. Men nå kan du legge ut på en svømmetur på ennå dypere vann, eller snarere en luftig flytur på fantasiens vinger!

Fremdeles kan det være noe du har hørt om eller sett. Men så bygger du opp din egen fantasifulle historie og spinner litt på det. Kanskje noe du kan knytte til gamle historiske hendelser.

Margit Sandemos "Sagaen om isfolket" på nesten femti bøker om en saga fra 1500-tallet og frem til moderne tid, er et bokverk som forfatteren selv har sagt nesten ble til av seg selv. Hun hadde naturligvis grundig kjennskap til historiske hendelser, men spilte på mange strenger og skapte ut av sin egen fantasi et verk som nå leses over store deler av verden.

Jeg mener ikke at du ved å gå gjennom dette kurset kan bli en ny Margit Sandemo, men ved å se på mesterne, kan alle se at det ikke er umulig. Det gjelder å forstå at en fantasifull hjerne er noe vi alle har og som vi må utvikle og trene opp. Da skjer mange forunderlige ting. Nettopp dette var det Margit Sandemo sa, noe hun slett ikke er alene om. Du kan bli den neste som oppdager at også din hjerne inneholder mange ting du kanskje ikke for tiden er klar over!

Men som sagt, det gjelder å skape en lett spenning i det leseren tar del i. Med dette mener jeg ikke den slags spenning som finnes i trillere og kriminalromaner, men en spenning som oppstår når de ikke riktig vet hva du beskriver og bare nesten forstår det. De tenker så det knaker mens de leser og leter både i boken og i hodet sitt etter svar. Denne spenning er både behagelig og attraktiv og fremfor alt helsemessig idet den holder hjernen din våken. For å sette leseren i denne situasjon, må du som skriver mestre kunsten å fortelle om noe du ikke sier hva er med det samme. Leseren må grave og lete etter svaret som du likevel gir helt til slutt. Hvis du har forstått dette, er du ferdig med dette kapittel, hvis ikke, bør du lese det om igjen.

OPPGAVE:
Skriv en liten historie om en gjenstand som du ikke røper hva er før helt til slutt. Her må du kanskje bruke mer adjektiver enn verb, mens det vanligvis bør være motsatt

 

 

 SJETTE LEKSJON

Fantasiens verden kontra virkeligheten
Den kunstneriske frihet tillater deg som skribent å gå lenger enn de fleste. Du kan klage, kritisere, ironisere, latteliggjøre og fornærme så mange og så mye du vil. Dog en liten advarsel som ikke må overses: Det du skriver må være sant. Som før nevnt er det selvsagt grenser for hvor langt du bør gå, både av hensyn til din egen sikkerhet og omtanke for den dine skriverier går ut over. Du ville sikkert få mange søvnløse netter i anger og ruelse dersom du skrev noe om noen som gjør dem så fortvilet at de for eksempel begikk selvmord.

Jeg har selv gått veldig langt i å beskrive et levende menneske på Kornsjø. Han var en sterk person som trakk meg for retten og vant. Jeg ble dømt for å ha skremt og krenket denne personen selv om mange mener at jeg var i min fulle rett og alt jeg skrev var helt sant. Nå hører det med til denne historien at mannen var en beryktet kverulant av aller beste merke. Han var i virkeligheten verken skremt eller redd, men brukte dette i et spille for å hevne seg på meg. Han hadde dog provosert meg så kraftig at jeg ikke kunne la være å skrive sannheten om ham på nettet. Han var en bedrager og hadde svindlet til seg en eiendom. Dette kunne jeg bevise, hvilket var grunn god nok for ham til å hate meg og ville ha meg langt vekk. Rettsaken var ikke for at han skulle vinne, men for å beseire meg som han da kunne forkynne for hele bygda. Jeg mistenker selv at dommeren valgte å la denne mannen vinne for at retten skulle slippe alt bråket med ham som de erfaringsmessig visste ville inntreffe når ting ikke gikk som han ville. Å la meg tape kostet minst. Jeg fikk meg likevel ei viktig lekse å lære. Det finnes altså grenser som det er fornuftig å holde seg innenfor om man vil ha et roligere liv. Men ikke alle vil først og fremst ha det så rolig. Som Henrik Ibsen sa det: "Fred er ei det beste, men at man noget vil".

Kunstneren Lars Vilks som ble verdenskjent for å ha tegnet en karikatur av Muhammed og straks ble drapstruet, har dempet raseriet ved å snu helt om og latt et av sine merkelige kunstverk ved kysten i Skåne bygd opp av planker og rekved, bli som en minaret som daglig messer ut muslimske bønnerop. På den måten håpet han vel på å bli tilgitt og kan fortsette sitt liv i fred og sikkerhet. Men du kan ta gift på at kunstneren er den samme som før og provoserer gjerne hvem som helst i en ny setting, for Lars Vilks er en kunstnerisk provokatør, noe han har bevist ved hele sitt absurde prosjekt som han har kalt "Republic of Ladonia" og som er blitt en turistmagnet i det skånske kystlandskapet. 

Nå ser man jo ellers at mange er villig til å gå veldig langt for å forsvare ytringsfriheten. Visse kretser og personer tåler likevel ikke så gjerne kritikk og kan reagere med de mest skremmende handlinger. Det finnes dessuten lover som forbyr en å krenke minoriteter og folkegrupper enten det dreier seg om legning, religion eller etnisitet. Slike regler må absolutt respekteres og man kan utmerket godt fortelle en god historie uten at man bryter grensene som noen setter her og andre setter der. Spenningen i avstanden skaper forståelig nok veldige debatter for ikke å snakke om åpen strid.

Det å fortelle en historie kan altså være noe en selv eller andre har opplevd. Men det kan også være noe man finner på og som utspiller seg i hodet når man tenker på det. Ideer til slike historier kan man rett og slett få ved bare å lese avisen. Men leser man da utenlandske aviser, f.eks. danske eller svenske, som man lett forstår språklig sett, vil man kunne skape historier som ingen i lokalmiljøet har hørt om.

Man kan også få ideer til oppdiktede historier ved å lese andre bøker, besøke andres blogger eller hjemmesider, spesielt slike som selv har noe å fortelle. Men det som jeg har erfart er det aller beste å treffe andre forfattere f.eks. ved å være medlem i en skiverforening. Dette gir en ikke bare muligheter til å få ideer. Man får også slipt sine tekster til og ikke minst viktig får man trening i opplesning av sine egne tekster. Man kan få kritikk, som oftest bare dersom man ber om det, og kan derved betrakte ens verk fra forskjellige sider og under ett.

Sitter du derimot alene, som skribenter ofte gjør, og skal skape en tekst, blir det ikke alltid så mye gjort før man har en brilliant ide. Man kan vanskelig tvinge seg til å skrive. Men noen snarveier finnes likevel. En ide er å prøve å huske en drøm man hadde sist natt eller for ikke så lenge siden, da drømmer fort går tapt. Men er drøm er alltid litt urealistisk og flytende. En slik historie kan bli en bra fantasihistorie, noe i retning av "Alice in Wonderland".

Starwars og Harry Potter er ikke akkurat drømmer, selv om det er enhver forfatters drøm å skape slike verk. Men langt fra virkeligheten er de i alle fall, selv om de trekker publikum som fluepapir og ikke minst penger i kassen. Nå er det viktigste for alle seriøse forfattere å skape noe som folk vil lese, ikke først og fremst å tjene penger.

Så dersom du ikke synes det er din greie å skrive fantasifulle eventyr, kan du vende tilbake til virkeligheten og for eksempel skrive noe fra din tidligste barndom. Noe som satte spor i deg. Noe du syntes ikke var så greit eller som gikk deg imot eller noe du syntes var spennende. 

Hvis en eller annen urett er begått mot deg, kan det være du har lyst på en liten hevn. Som skribent har du da en stor særfordel, for beskyttet av den kunstneriske frihet, kan du gå lenger enn de fleste, for du kan pakke inn din hevn i ord som kan bortforklare det du sier som kan gjøre måltavlen rasende og bli uangripelig. Men er det en alvorlig sak, må du selvsagt være litt forsiktig. Du kan dog bruke bilder fra naturen og dyrelivet som for eksempel "Rottefangeren" eller "Hakkebakkeskogen". Eventyret om "Keiserens nye klær" er et uangripelig spark til en rekke fornemme personer, ikke minst kongen selv. H. C. Andersen var da også en mester i å kle sine fortellinger inn i andres klær og hadde alltid ett og annet å lære sine lesere på sin spesielle måte.

Skal man sammenligne forfatterskap med malerkunst blir det som forskjellen mellom et landskapsbilde og et abstrakt bilde. Et vanlig motiv fra et sted man kjenner kan være bra nok, men kanskje ikke så spennende med mindre man skjerper fargene fra paletten, spiller på lys og skygge, mens abstrakte ord og bilder blir som å gi fantasien vinger og la betrakteren få ut av det han ser hva han selv vil.

Det enkleste å komme i gang med på dette område er etter min mening dikt og vers. Å beskrive en drøm linjevis med eller uten rim er ikke så vanskelig som det kanskje høres ut som. Det er bare å begynne, så kommer det ofte av seg selv og man kan dessuten pusse og flikke på ordene etter hvert som man leser ordene om og om igjen.

Det samme gjelder om man vil skrive en ironisk tekst som er ment å ramme en man ikke synes om. Ikke for å være ondskapsfull, men for å sette ting på den plass det fortjener. Da er ordet et fantastisk middel, særlig i diktform, altså vers. Gjerne bare på fire linjer i hvert vers, det korte og konsise er ofte det aller beste. Rim er som sagt bra, for det gir en ekstra liten smell som høres og huskes, men prosa, altså vers uten rim, er enda mer inspirerende å arbeide med.

Nå vet jo ikke jeg om jeg har klart å lære deg noen verdens ting frem til nå. Det kan jo være at du selv er så flink til å skrive at du slett ikke behøver min hjelp. Men det skader aldri å få noen nye impulser og det skal mye til for at du skulle sitte inne med akkurat de samme tankene som jeg. Derfor vil jeg råde deg til å bli med videre, i alle fall et stykke til.

 

OPPGAVE
Skriv en liten avhandling (essay) om noe du er sint på og hvorfor, hva du kan tenke å gjøre med det for å få orden på tingene.

 

 

 SJUENDE LEKSJON

Forfatterskap betyr å skrive bøker

For å kunne kalle seg forfatter må man ha skrevet minst tre bøker. Det vil si manuskripter, for bøkene trenger ikke være utgitt. Man er da en upublisert forfatter. Men det er flere slags forfattere, for eksempel tekstforfattere i reklamebyråer som forfatter slagord og andre reklamepregede tekster. Ellers finnes det flere slags skribenter og spaltister som skriver for blad og aviser.

Alle kategorier forfattere må likevel følge de samme grunnregler. De må kunne språket sitt ekstra godt og kjenne mange ord. For å tilfredsstille kresne lesere, må de lekende og lett utøve skrivekunsten som en pianist helt uanstrengt spiller for å underholde med sin taffelmusikk. Det er stemningen og tankene som skal overføres, ikke det at forfatteren skal vise imponerende evner. Når noen skribenter forsøker å briljere med sine ord, merkes dette hurtig og gir ofte mer avsmak enn mersmak. Jasså, han skal liksom vise seg slik han bruser med fjærene!

Leseren skal helst glemme forfatteren og la seg lede inn i handlingen så raskt som mulig, enten dette er en roman eller avhandling, en reiseskildring eller en teknisk beskrivelse av noe vanskelig. Først da er teksten god nok og leseren vil sitte igjen med inntrykket av å ha noe igjen for den tid han har brukt på å lese.

Helt fra begynnelsen må tenksten fange leserens godvilje. Den første setningen er derfor den viktigste i hele teksten. Men begynnelsen er ikke det man nødvendigvis må ha ferdig først. Selve storyen er jo hovedsaken, derfor er det den som må ofres mest oppmerksomhet fra starten. Begynnelsen og slutten kan man jobbe med siden, dersom man da ikke har alt klart i sitt hode innen man tar fatt.

Om man skal forfatte en reklametekst som skal overbevise leseren om at denne bilen er et mye bedre valg enn de andre, eller man skal skrive et avisinnlegg om noe man brenner for eller dekke en begivenhet, må innledningen vies tilstrekkelig oppmerksomhet. Av egen erfaring som tidligere reklametekstforfatter, kan jeg si at dette er noe som garantert kommer etter hvert. Det som gjelder er å komme i gang, bruke hodet og ikke gi seg før man har det man vil ha.

Men selv når man har skrevet beretningen og skal til å pusse på innledningen, kan man rammes av skrivetørke. Det som da kan virke som en vitamininnsprøytning er å ta for seg innledningen i en rekke forskjellige tekster i bøker og artikler. Da kan du fort få nye ideer både på godt og vondt. For noen innledninger kan du kanskje synes er for dårlige, mens andre kan gi deg en positiv aha-opplevelse. Etter kort tid vil du sikkert finne de ordene du trenger. Dermed er ditt skrevne verk snart ferdig. Men husk at veien til å bli en god forfatter fortsatt ligger foran deg som en utfordring. En svale gjør ingen sommer og en tekst gjør deg ikke til en dyktig skribent.

Som noen stopper ved poesien og blir der, velger andre å satse på inserat og petit som fagspråket lyder, altså små avisinnlegg og da som spaltist. Dette kan man god livnære seg på og arbeidet strekker seg ikke over lange tidsrom som når en skriver en familiesaga i flere bind. Andre skriver noveller og andre artikler for ukeblad og fagblad, mens atter andre skriver kun for å samle i en skuff ettersom de ikke våger å publisere sine tekster.

Blygheten er derfor også noe som må tas opp her. Selv om det å skrive bøker er det store målet for en forfatter, er skrivekunsten mer enn dette. Å se sitt navn på forsiden av en bok utstilt i et bokandlervindu eller på biblioteket er stort. Også det å se sitt navn som byline over en artikkel i aviser og blad er stort. For noen er dette så stort at det kan virkel som en mur de ikke tror de kommer over. De er rett og slett litt flau over det de har skrevet og tror ikke det er bra nok. Inntil noen kanskje oppdager det og overstrømmer skribenten med rosende ord. Men da kan det også være gjort og ting kommer i gang.

Det er ikke nødvendig å skjemmes over det man har skrevet. Selvsagt kan andre si det annerledes eller til og med bedre, men akkurat denne teksten er ens egen som skal respekteres. I alle fall om det holder mål språklig, gramatikalsk og meningsfullt. Hvis noen kritiserer dine tekster, kan du bare gi dem penn og papir og be dem skrive ned sitt forslag til forbedring som du da skal kritisere. Da skal du høre pipa straks får en annen lyd, for denne raske reaksjon fra din side hadde de kanskje ikke regnet med. Profesjonelt og effektivt.

Den første boken du har utgitt eller kommer til å utgi, behøver ikke være ditt første manus. Hvis du har skrevet flere, vil kanskje det siste ære det beste, ettersom du sikkert har skrevet bedre etter hvert. Så kan du heller finpusse på de forrige manusene. Særlig etter at du har opplevd den lille rusen det gir å se ditt eget navn på coveret til din egen bok.

Hvordan du får utgitt en bok, skal jeg komme tilbake til. Det er ikke sikkert at du blir antatt på et av de store forlagene. Det er større sjanse for å bli refuserrtt. Men da er det viktig å huske på at også de store forfattere har opplevd å bli vraket både første og andre gang.

Selv valgte jeg å starte mitt eget lille forlag og betalte for trykkingen. Men da har jeg også hele fortjenesten fra salget, og det er ingen dårlig fordel. For mange av de store forlagene beholder selv brødet, men gir smulene til forfatteren, for eksempel ti prosent.

Dette skal jeg komme mer tilbake til mot slutten av kursen. Men allerede nå vil jeg nevne dette for at du ikke skal tro at det er så veldig enkelt å gi ut bøker. Velger du å skrive, har du likevel et mål. Det verste en forfatter kan komme ut for, er at ingen leser det han skriver.

Dette kan bero på en rekke ting. Du skriver for dårlig, enten språkmessig eller meningsmessig. Det er ikke interessant å lese dine tekster. Dette ser også forlagene med en gang. Men om du har en bra tekst å tilby, kan de som sagt også refusere deg og dette må du ikke ta for ille opp. Kanskje de har for mange tilbud eller rett og slett ikke har tid til å vurdere deg skikkelig akkurat da du er inne hos dem. At de ikke klarer å oppdage deg, og det er litt synd - i alle fall for deg selv. Men gi ikke opp. Det finnes mange forlag og som sagt, du har fortsatt muligheten til å trykke bøkene dine selv.

Men konsentrer deg nå om selve innholdet i boken din. Før du tenker på om den skal trykkes, bør den gjennomgå en rekke kontroller. Rettstaving og skrivefeil, både kunskapsmessige og slurvemessige. Altså om du har skrevet ord feil fordi du ikke vet hvordan de skrives riktig eller om du har slurvet. Et databasert retteprogram ordner det meste, men ikke alt. Du må selv lese teksten om igjen og om igjen for å se etter feil. Men så blir du blind i forhold til dine egne tekster. Selv de meste åpenbare skrivefeil kan hende du ikke klarer å oppdage. Dette er et merkelig fenomen som har å gjøre med at du vet hva som skal stå der og der, og derved tror din hjerne at det er slik det står og derved skygger for feilen som kanskje er der og som andre vil se med en gang.

Derfor trenger du en korrekturleser eller redaktør til å se gjennom teksten. Det sies at Telenor lar telefonkatalogen gjennomgås av sju korrekturlesere fordi de vil at katalogen skal være bombesikker og hundre prosent korrekt. Det viser at selv en korrekturleser kan slippe gjennom en og annen feil. Men om det finnes trykkfeil i en bok, er ikke det hele verden. Leseren vil som oftest bære over med sånt idet alle vet at feil kan forekomme. men, som sagt, gjør ditt ytterste for at skrivefeil forekommer minst mulig.

Verre er det når det blir feil i selve handlingen og at opplysninger som forklarer hva som skjer kommer inn hulter til bulter. Dette skal du ha holdt rede på før du ser etter skrivefeil. Men nå alt er på plass, kan du tenke på hvem som vil lese boken din og hvor mange du derfor kan tenke å selge. Pluss på dem du tenker å gi bort og kom frem til et tall. Så vet du litt om opplaget selv. Blir ditt manus antatt av et forlag, har du nådd langt. Men innen dette skjer, kan det være at det er flere ting du med fordel kan vite mer om.

Som for eksempel det å skrive korte tekster innimellom alle timene du tilbringer med din bok. Tenk da på ukeblader og aviser. Gratisaviser trenger også gode tekstinnlegg og betaler gjerne for noe de syntes passer for deres lesere. 

OPPGAVE:

Skriv en tekst som et kort avisinnlegg om noe som virkelig har skjedd de siste dagene der du bor.

 

 

ÅTTENDE LEKSJON

Fortellerens spesifikke rolle

Det står selvfølgelig en forfatter bak enhver tekst. Men i teksten finnes også som oftest en forteller. Så veksler teksten mellom fortellerens rolle og den det handler om som kan være i første eller tredje person. Altså "dette har jeg opplevd" eller "dette har han opplevd". For ordens skyld kan jeg nevne at om du skriver i andre person, heter det "dette har du opplevd" men denne siste formen er ikke så vanlig i litteraturen. Tar det bare med som en grammatikalsk påminnelse om hva som er første, andre og tredje person.

Forfatteren må altså velge vinklingen og holde seg til den. Noen begår den feil å endre vinklingen i handlingens forløp og dette merkes av de våkne som ser at det blir feil når man for eksempel blander "jeg" og "han" eller lignende grammatikalske finesser.

"Jeg" er alltid forfatteren, mens forteller skyter inn diverse opplysninger som er nødvendig for å få alt til å henge sammen. "Han" er den det handler om. Men noen ganger er det forfatteren som alt handler om og ikke "han" altså en tredje person.

Fortelleren er en fiktiv person som er "ansatt" av forfatteren for å gjøre beretningen komplett og forståelig. Ta nå for eksempel utgangspunkt i en historie om en opplevelse fra en fest hvor et eller annet urettferdig skjer. Du som forfatter er protagonisten, altså den sympatiske som kjemper mot antagonisten i en kamp om rett og urett. Du styrer fortellerens rolle mens du dikter opp en historie der du kan legge til og trekke fra i den kunstneriske frihets navn. Som forfatter må du holde tøylene stramme og ikke la fortelleren si noe som du ikke selv kunne sagt. Gå gjerne i dybden og la det hele bli en spennende beretning som dirrer av valgets kval. Hvem er det som har rett?

Det finnes flere typer fortellere. Den autoritære forteller er selvsikker og bestemt på at han vet det meste som er verd å vite. Den personlige forteller som opptrer som enten første eller tredje person. Den upersonlige forteller som er allvitende med med begrenset kunnskap. Den iscenesettende forteller som dirigerer og holder orden på det hele. Og den upålitelige forteller som går langt over streken når det gjelder å skryte av seg selv eller det historien handler om.

Som forfatter må du velge hvem av disse fortellertyper du vil skal styre din beretning. Så må du holde deg til ditt valg og ikke blande typene for mye. For da kan det fort bli kaos i din fortellerstil.

Fortelleren åpner historien og gir bakgrunnskunnskap om hvor dette utspiller seg og hvem som er med som aktører. Underveis i løpet kommer også fortelleren inn på forskjellige stadier med tilleggsopplysninger og andre klargjørende beskjeder som er nødvendig for helheten.

Mens du som forfatter egentlig står bak og trekker i trådene. Du kontrollerer ikke bare fortelleren, men også hver eneste av aktørene, fordi du har bestemt hva som skal skje. Selv om dette er en helt absurd og fiktiv beretning.

Det er jo slik at når tingene blir litt for kjedelig og flate, så må fiksjonen til for å skape litt action. Likevel kan den gjøres så troverdig at enhver leser vil innbille seg at dette virkelig har skjedd. Det er din rolle som forfatter som må spilles slik at dette skjer og som assistent bruker du fortellerens rolle. Han blir en følgesvenn du kan få mye glede av fremover og vil opptre i mange varierende skikkelser.

Den konkrete beretning er en ting. Den abstrakte er en annen og den er egentlig mye mer interessant, i alle fall for ganske mange. Men også krevende. For å komme inn på det abstrakte sporet skal du spørre vinden, bølgene, solen, fuglene, stjernene om hva de mener og dette og hint. Du finner selv på det svar de gir og dermed er du ute på vingene og viddene som kan føre deg nesten hvor som helst. Men fortsatt er du selv forfatter, bruker fortelleren og de andre du spør til å bygge opp historien.

Eller tenk på det å være beruset. Beruset av hva? Vin, kjærlighet, poesi eller andre tanker? Hva som helst egentlig. Men det å la seg beruse og derved henføre til eventyrland der vi alle skulle ønske å være. Både poesi og prosa er stilarter som kan prege denne litt mer avanserte skriveformen. Av og til hver for seg og andre ganger i skjønn forening.

Beruset eller ikke. Du må ha et bevisst forhold til ditt skrivearbeid. Men du kan også distansere deg ved å utnytte rollen som forteller. Men det er altså hele tiden du som står bak fortelleren og legger ordene i hans munn. Av og til kan det være en utfordring å sette sammen de riktige ordene slik at LESEREN virkelig oppfatter teksten slik du har ment. For det er ikke alltid så lett. Du har selv hele ideen med historien i ditt hode, men leseren er helt uvitende om hva som skal skje og må føres inn i miljøet på en naturlig og forståelig måte slik at han gripes av det som skjer og leser videre. Ellers er ditt arbeid mislykket.

Fortellervinklingen er derfor viktig å bestemme fra før du begynner. Velg den type forteller du vil ha i akkurat denne beretningen. Og velg hvor om du selv som "jeg" som forfatter skal inn i bildet noen steder. Velg ditt persongalleri og lag en liste over navnene og litt om personene. På den måten blir det lettere for deg å ikke blande disse sammen. Hold deg til planen din og se på den av og til under arbeidet for å se om du holder stø kurs.

La oss så si at du er kommet godt i gang med skrivingen av en fiktiv roman. Du er kommet til side 200 og aner plutselig ikke hvordan det hele skal gå videre. Du kan ha blitt rammet av skrivetørke. Du har tømt deg selv for ideer og klarer ikke komme på sporet igjen. Har ditt prosjekt mislykkes?

Nei. Dette er noe som enhver skribent opplever fra tid til annet. Det du trenger er litt input, og det kan du erverve på forskjellig vis, dersom du da ikke bare tar en liten pause og lader opp batteriene på helt normalt vis. Men om du leser noen bøker som handler om ting du skriver om, kan du lett få flere ideer. Men vokt deg for å kopiere andres verk. La det i stedet inspirere deg til egen kreativitet. Eller snakk med andre som skriver og be om råd. Eller hopp over et kapittel og begynn på en helt annen story som kan flettes inn senere. Da vil du oppdage noe rart og det er at du snart finner tråden og kan ta den opp og derfor er i gang igjen. Nøkkelpersonen her er ikke den det handler om, men snarere fortelleren som kan hoppe inn og farge bildet litt og gi leseren ekstra opplysninger om hva som skjer.

Som du nå har sett, er fortelleren en venn du kan ha mye glede av, men husk også at det er du som forfatter som styrer ham.

 

OPPGAVE
Skriv en kort beretning sett fra fortellerens ståsted i en bok du har tenkt å skrive om en reise du har vært med på

 

 

 NIENDE LEKSJON

Bøker med innhold som leserne vil ha

 Hvordan skriver man spennende? Hvordan skriver man gripende? Hvordan skriver man sanselig?

Dette er spørsmål som er viktig å ta for seg hvis man vil skape bøker folk interesserer seg for å lese. Allerede fra første linjen i boken, vil en dyktig forfatter avlevere sin attest. Innledningen er derfor usedvanlig viktig, men den trenger man ikke jobbe med aller først. Det er viktigere at man klarer å fortelle hele historien slik den skal, så kan man ta innledningen til slutt om man vil.

Spennede romaner og noveller er alltid attraktive. Kraften eller nivået er forskjellig og en politisk triller kan være like spennende som en bloddryppende kriminalroman. Men slike sjangere krever mye innsikt for å få det til å lyde troverdig. Det kan man skaffe seg ved å drive litt research, noen ganger ved fotarbeid og gå ut for å intervjue folk som har greie på det du trenger eller man kan søke på nettet etter opplysninger og finner egentlig alltid det man trenger.

Noen skribenter er heldigere enn andre, de har en karriere bak seg som advokater, politifolk eller rett og slett kriminelle. Dermed har man en fordel som andre ikke har. Men svakheten med disse forfattere er at det sjelden blir mye variert stoff fra deres penn. De blir værende i sin gate og har ikke så lett for å komme løs. En mer all-round-skribent kan vingle innom det ene feltet etter det andre og levere litt av hvert. Det er en slik type jeg selv tror jeg er. Men det er uten betydning i denne sammenhengen. For her gjelder det ikke meg, det gjelder deg.

For å skrive det som folk vil lese, er det viktig å kunne mange ord. Også ord som betyr det samme, altså synonymer. En synonymordbok kan da være grei å ty til, også når man skal løse kryssord. Dette er forresten en god øvelse for skribenter, altså å løse kryssord. Da må man gruble lenge på hvilke ord som kan erstattes med hvilke. Det er ikke bare spennende å foreta denne letingen, det er spennende for selv hjernen å gjøre dette arbeidet som i mange tilfeller jobber ubevisst med saken lenge etter at vi har begynt å tenke på noe annet.

Synonymer har man bruk for når man egentlig ville brukt samme ord flere ganger i samme setning. Da varier man uten at leseren merker så mye i motsetning til hva han ville ha oppdagen og kanskje irritert seg over når ett og samme ord ble gjentatt flere ganger for tett innpå hverandre. For eksempel ved å begynne flere setninger etter hverandre med "Men..."

Når noe vanskelig skal forklares, må man bruke bilder. Og da kan man fort skape følelser i teksten. "Hennes lepper var som en duftende rød rose" eller "Hans blikk var som et stykke kaldt stål". Selvfølgeligheter, men utfordringen blir nok større når man skal forklare noe alminnelig, men som likevel ikke er så lett å forklare. Hvordan lyder en fiolin? Hvordan ser en tomat ut? Hvordan føles det å bli killet under føttene?

Etter å ha tenkt over slike enkle spørsmål, er jeg sikker på at du vil klare å skape en tekst som forklarer dette. Hvis ti skribenter fikk en uke på seg, ville de klart å skrive ti forskjellige forklaringer!

Å skape en spennende tekst er ikke noe man gjør i en fei. Det krever arbeid og fremfor alt erfaring og øvelse. Man må lære seg å spille på de rette strengene og holde seg til den faste melodien og ikke forsøke å spille flere melodier samtidig. Nå snakker jeg altså om melodien i selve språket. Den må passe til "ånden" i beretningen. Skriver man en heseblesende spenningsroman som går på livet løs, må pulsen holdes i hundre over lange tidsrom. En detektivroman der politiet er i hælene på røveren  trenger ikke tempoet være like høyt. En politisk triller trenger heller ikke være så hektisk. Der er det helt andre elementer som utgjør spenningen og som kan bestå i at forfatteren slipper ut små detaljer her og der som gjør at leseren gjetter hva som skal skje, selv om han ofte lures til å ta feil.

Selv ungdoms- og barnebøker kan være usedvanlig spennende, men må selvsagt da tilpasses leserens nivå. Men det er nok de voksne som er av størst interesse for produsenter av spenningsromaner.

Alle har opplevd et eller annet spennende i livet. Begynn med å skrive en beretning om dette. Overdriv litt og beskriv i detalj hvordan du følte det. La det gjerne være en annen person som har opplevd det og vær du selv fortelleren som kommer med utfyllende opplysninger innimellom. Det er ikke alltid lett å komme på en god historie, men ved å lese vanlige dagsaviser, kan man saktens bli inspirert til å skrive litt av hvert som kan ta pusten fra leseren. For verden er full av alle slags spennende hendelser fra alle verdens hjørner. Litt research på nettet setter deg fort i gang. Husk atter en gang at det er øvelse som gjør mester.

Å skrive gripende kan være like interessant. Men da må man gripe det hele an fra en annen vinkel. Veien inn til et menneskes herte går gjennom hodet. Det er mange strenger å spille på også her. Liksom musikk setter oss alle i stemning og humør, vil ord kunne gjøre det samme. "Jeg elsker deg" er ord som alle liker å høre, særlig når de kommer fra en man er glad i. "Jeg hater deg" er ord som setter en i helt motsatt stemning. Begge setninger kan være sagt med samme stemme og toneleie, men gir totalt ulikt utslag hos den ordene rettes mot. Også en selvfølgelighet, men ment som en enkel illustrasjon på at få ord kan utløse gripende stemninger på godt og vondt.

Det å skrive en gripende historie er mer enn hat og kjærlighet. Mange har skrevet gripende selvbiografier om ting de altså selv har vært gjennom innen familien, i forhold til ektefelle og barn i sunnhet og sykdom, på reiser, i fare og med høyt stressnivå.

Det som da griper leseren er ikke bare skribentens fortellerkunst, men også selve handlingen. Det må liksom være litt substans i det som fortelles. Det må være noe som er verd å fortelle og som kanskje andre kan lære litt av. En gripende historie trenger ikke ende godt. Happy endings er selvsagt okay, men mang en gripende historie ender tragisk, og dette bidrar kanskje til at historien blir ekstra gripende.

Å skrive sanselig er en videreføring av å skrive gripende. Man går dypere inn i materien og gjør leseren nesten til en deltager i selve spillet slik at det engasjerer litt ekstra. Alle sansene er med, ikke bare hjernen som jobber for å få handlingen på plass. Følelsene blir engasjert og dermed sansene, derav også betegnelsen sanselig. Man blir da berørt av handlingen på en litt dypere måte enn bare ved gripende beretning.

Når man skriver sanselig, er det for å engasjere på en slik måte at leseren tar en sterkere stilling til det som skjer. Sanselige tekster kan også være sensuelle, for ikke å si seksuelle. Dette er i så fall en såpass uttrert sjanger som jeg ikke skal utdype for mye for ikke å komme ut på viddene. Men det er jo en kjent sak at nesten i enhver god bok, så handler litt om sex. Skal man skrive et stykke av denne type og legge inn i handlingen, hvilket jeg selv har prøvd, må man tenke seg grundig om og ikke la dette dominere for mye ved overdrift eller hensynsløs og grotesk utbrettelse. For dette kan fort ta glansen fra det som egentlig er handlingen.

Man kan altså skrive en spenningsroman som inneholder deler som er både gripende og sanselige. Det som da gjelder er å holde tungen rett i munnen og ikke gå verken i den ene eller andre grøfta, men holde seg midt på veien for å komme trygt fram.

 

OPPGAVE

Lag en liste over så mange følelsesladde ord du kan finne til bruk i en gripende beretning om noe du har opplevd eller hørt om. Skriv så en kort fortelling om dette og bruk disse ordene du har samlet.

 

 

TIENDE LEKSJON

Dra deg i håret og løft deg opp

Båret av sted på fantasiens vinger er ingen ting umulig. Eventyrverden er en åndeverden der vi som bevisste individer kan bevege oss inn og ut av. Som vi drømmer om natten, kan vi drømme om dagen. Vi kan hensette oss selv i en annen tilværelse eller andre kan gjøre det for oss. Det kalles selvsuggesjon og hypnose. Men dette er sterke saker som krever en meget stor grad av selvkontroll og aktsomhet. Nå skal vi imidlertid ikke bevege oss inn i magiens verden og heller ikke befatte oss med okkulte fenomener. Dette nevnes kun her for å illustrere det enorme spenn som finnes innfor alles rekkevidde som mentale evner.

Fantasi er så mye, fra troskyldige eventyr til de groveste løgnhistorier. Alle kategorier fantasi florerer i verden, men ikke alle er like gode for oss. Løgn og bedrag er ikke av det gode, men som en del i en fortelling, kan løgner være svært underholdende. Men nå er det engang slik at ærlighet varer lengst og derfor kan man jo saktens lure på hvor lenge verden holder, ettersom den tydeligvis er bygd på løgn og løgn og atter løgn. Man kan ikke stole på noe og må derfor sjekke og dobbeltsjekke alt vi hører og som angår oss. Våre ledere er de aller verste. Politiske, religiøse, finansielle og vitenskapelige. Ingen av dem kan du stole helt på, for som oftest er ligger det grådighet etter makt, rikdom og prestisje bak deres karriere og jakten på en posisjon oppe i de øverste lagene av folket. Men vi er nå så vant til dette at vi tar det for gitt og tilpasser oss. Faren ved å lulle seg inn i en tilstand av tilfredshet med dette, er at om det skjer en revolusjon, kan vi ende opp på gal side.

Det er en selvsagt løgn at man kan løfte seg selv etter håret. Gravitasjonen hindrer det. Jordkloden består av mye magnetisk jern som selv i glødende og flytende form skaper den tiltrekningskraft vi må ha for ikke å fyke av kloden, så fort som den snurrer og farer rundt solen. Men nå er vi realistiske, konkrete og pragmatiske. I en annen dimensjon vi alle kan hensette oss i, nemlig til fantasiens verden, er som sagt ingen ting umulig. En lek som ikke er annet enn nettopp det, kan være en spennende oppdagelsesferd i et virituelt reelt livsmiljø og gi grunn til mange underholdende gleder og fornøyelser.

Sett deg i en behagelig godstol og skru av så mange lyder rundt deg som mulig. Gjør dette når du er helt alene og sitt der og lukk øynene. Til å begynne med skal du tømme ditt hode for de tanker du hadde for deg idet du satte deg ned. Bruk noen minutter på å konsentrerre deg om ikke å tenke på noen verdens ting. Det er ikke så lett om du ikke har prøvd dette før, men det går an. Du har øynene lukket, men prøv å se for deg en eneste lys prikk i et ellers helt mørkt rom. Tenk på denne prikken og intet annet. Etter en stund er du klar for eventyret. Du er fortsatt våken, men med øynene lukket. Forestill deg nå at denne lyse prikken du likevel ser, blir større og større som om du nærmer deg en ny og ukjent klode i rommet. Snart ser du at det er en planet som du tror er jordens tvilling. Fra dette stadie kan du fantasere videre selv og beskrive hva du opplever når du kort etter lander på denne nye kloden og hva som skjer når du treffer dem som bor der.

Alt dette er noe som bare skjer inne i ditt eget hode, men slik er vi altså skapt. Vi har evnen til å bevege oss ekstremt langt ut i det evige rom på fantasiens vinger. Dette har selvsagt mange før oss dratt nytte av og skapt utrolige beretninger. Jules Verne er et eksempel på dette, men samtidig litt skremmende ettersom det han skrev faktisk i stor grad er blitt virkelighet. Orson Wells er en annen forfatter som fantaserte om fremtidens verdensdiktatur og overvåkingssamfunn, hvilket er identisk med den verden vi allerede er på vei inn i.

Dette kurset har ikke til hensikt å gjøre deg til en verdensberømt forfatter. Det er i så fall noe du selv må sørge for. Men et lite grunnlag for å komme i gang med skrivekunsten kan jeg absolutt hjelpe deg med. Et lite fundament, med andre ord. Men som likevel består av bestemte og nyttige byggesteiner.

Ved å gjøre de anbefalte øvelser og oppgaver strekker du deg lenger og vil dessuten snart kunne lage dine egne oppgaver og løse dem. Hver leksjon kan og bør leses flere ganger og derfor bør du ikke ta mer enn en hver uke så lenge du holder på. Da lar du stoffet få skikkelig mulighet til å trenge dypt inn i deg, selv når du ikke går og tenker på det. For du vet vel at hjernen din jobber med mange ting samtidig?

Det å trenge inn i ens eget sinn, gir deg en selvopplevelse du aldri glemmer. Du blir i stand til å tenke tanker du kanskje ikke visste om før. Det er nesten ufattelig å tenke på at du i ditt eget hode har et univers som en like stort som det vi ser ut i ved å titte på stjernene. Vi visste kanskje litt mindre om dette før, men da hadde vi sikkert så mye annet å tenke på. Nå har vi blitt grepet av moderne teknologi og datateksnikk som har lært oss at det finnes et kunstig, men likevel helt reelt rom som kalles cyberspace. Selv små barn vet om dette og kan til dels forstå det når de sitter foran sin laptop og spiller det ene omfattende og kompliserte spillet etter det andre. Om disse spillene med deres kulisser og figurer skulle vært laget av papp eller plast, skal det ikke mye fantasi til for å forstå at det ikke ville være plass i huset til disse spillene. Men i cyberspace er det ubegrenset plass. Det finnes altså et usynlig rom et sted som ikke kan forklares på annen måte enn at det er en høyst realistisk innbilning.

Det store rommet der ute hvor universet befinner seg, er også uten grense. Bemerk det jeg her sa om universet, for dette er kun planetene og stjernene som man mener er i et begrenset antall, selv om mengden altså er enorm og ubegripelig for oss som bare er støv på jorden som bare er støv i Melkeveien som også nesten forsvinner i havet av stjernetåker. 

Tenk deg at du befinner deg på den ytterste planeten i universet. Om dette er øst eller vest eller nord eller syd for jorden, spiller ingen rolle. Dersom det er like langt ut til det ytterste punkt i hver retning, betyr det at jordkloden dermed ligger ganske midt i rommet. Noe som i så fall gir grobunn for mange andre tanker og funderinger. Hvorfor akkurat i sentrum eller bare omtrentlig der? Men altså på denne planete lengts ute i universet. Fortsatt vil du kunne skue videre ut i rommet, for du ser ingen mur eller fast vegg. Hva ville i så fall være bak veggen? Det absolutt tomme rom fortsetter og fortsetter i det uendelige og går kanskje i ring på en måte som det ikke er meningen vi mennesker skal forstå. Dette er ingen fantasi, men høyst virkelig. Kunnskapen om dette og hvordan det kunne bli sånn, ligger himmelhøyt over vår forstand. Men likevel har vi fått evner til å skrape i denne overflaten og danne oss fantasifulle bilder om hvordan vi kan tilpasse oss til et eventyr vi selv skaper ved hjelp av fantasiens kraft.

Det virker dog som om det virkelig er meningen at vi skal undre oss over det store som omgir oss. Jeg kan ikke tenke meg en sjimpanse som sitter og grubler over slikt. Derimot lurer jeg på hvorfor det fortsatt finnes aper på jorden, dersom vi mennesker virkelig stammer fra dem. Det er derfor tydelig for alle som bryr seg om å tenke over det, at vi mennesker har fått en åndskraft som gjør oss til herrer over alt annet liv på jorden. Og vi har fått en oppgave som består i å vokte og dyrke jorden. Hvor vi har fått denne åndskraften fra, denne sjelelige bevissthet som gjør at vi kan tenke slike dype tanker og dessuten bevege oss på fantasiens vinger, er en gåte som selv vitenskapen sliter med å gi en troverdig forklaring på. Det holder ikke å si at vi har fått alt fordi vi trengte det, men at ingen likevel har gitt oss det. Det er nødt til å være slik at vi har fått denne kraften fra en kilde som har et stort overskudd av den. Ingen energi kan oppstå av seg selv, som det heter i den vitenskapelige dynamikkens første lov.

Vår levende fantasi er ikke bundet av noen vitenskapelige lover og er det som driver oss til å skrive, ved siden av ønsket om å gi noe viktig videre til andre, spesielt våre etterkommere. Denne leken er viktig å delta i, for den har mange fordeler både for oss selv og dem som ser på.

Leken med å sveve på fantasiens store vingespenn er virkelig nok sett med en forfatters øyne. For egentlig er alt en blanding av minner og drømmer. Det som kalles nuet er også flyktig, for det som skjedde for bare et minutt siden er allerede historie og et minne. Det vi ønsker og håper skal skje, våre drømmer, er det som kommer mot oss. Det som er forbi, kan man ikke gjøre mye med. Gjort er gjort og sagt er sagt, sier man. Men har man gjort noe veldig galt, går det faktisk an å angre det og be den det gale eventuelt har gått ut over, om unnskyldning og få tilgivelse. Da er selv noe som man ikke kunne gjøre noe med blitt forandret. Fremtiden kan man planlegge og gjøre seg opp tanker om. Den kan påvirkes og styres, noe som skjer ved at man styrer mot ett mål ved også å se bakover på den erfaring man har gjort. Omtrent som å ro en båt.

Som forfatter er det viktig å ha et holdepunkt, et utgangspunkt for ikke å komme alltfor mye ut på viddene og slik at man finner tilbake igjen. En beretning må på en måte gå i ring. Man må komme i mpl omtrent ved utgangspunktet. Flyr man utover, må man ikke gå vill og forsvinne i evighetne. Da gir beretningen ingen større mening. Og uansett hvor mye man beveger seg opp i luftige eventyr, er det viktig alltid å lande trygt på jorden igjen.

Derfor vil jeg avslutte denne leksjon med å si at derrsom du som skribent ikke føler deg hjemme altfor høyt oppe på fantasiens vinger, er det masse å gjøre for deg her nede med føttene godt plantet på jorden. Fortsatt finnes det mye å skrive om som er helt naturlige og virkelige som for eksempel skildring av en hyggelig reise eller et lystelig selskap så vel som et fryktelig mareritt. 

 

OPPGAVE

Dikt opp en kort og eventyrlig usannsynlig historie om en reise du foretar til en planet som du har oppdaget finnes svevende omkring nede i verdens dypeste hav og kom deg til slutt trygt opp på land igjen.

 

 

ELLEVTE LEKSJON

La deg inspirere

Inspirasjon er et åndelig fenomen som individer med sine normale sanser i behold kan dra nytte av. Særlig dersom de lever og ånder for kreativitet og fantasi innen kunst og kultur. Det er ikke noe magisk eller overnaturlig, noe man kan få følelsen av at noen mener når uttrykket benyttes i en religiøs kontekst.

Å bli inspirert av Gud til å skrive de ord man kan lese i den hellige skrift, er ikke nødvendigvis en begivenhet som bare noen er i stand til å takle. Det å være inspirert i en slik sammenheng er ikke annerledes enn å være inspirert generelt. Man er da influert av en ånd, en tanke, en innstilling som er en åndelig eller mental opplevelse.

Bibelskribentene som var rundt 40 i tallet sies å være inspirert av Gud, enten ved at de fikk vite ord for ord hva de skulle skrive ned. Dette var et diktat og ikke en inspirasjon. Men de ble som sagt også inspirert ved at det de visste om Gud storhet fra før, satte dem i den rette stemning og innstilling slik at de skrev det Gud ville de skulle skrive og dessuten fullstendig ærlig. Derfor fremstår også Bibelen som den mest ærlige bok som finnes idet alle som boken handler om og som omtaler seg selv villig innrømmer sine feil, noe som slett ikke var vanlig på den tiden og som ikke er vanlig nå heller. For alle skryter av seg selv og forandrer gjerne historien dersom det er nødvendig for en selv. Historieforfalskning er helt vanlig opp gjennom alle tider, men ikke i sammenheng med Bibelen, noe som setter dette bokverket i en særklasse. 

Man kan bli inspirert av så mye, for alt i livet har forbindelse med vår egen åndelighet, vår egen evne til å tenke åndelig, abstrakt og i mental balanse. Det å være inspirert av noe vil drive oss lenger og lenger inn i temaet og fordype oss i det. Kunstnere lar seg inspirere av hverandre enten det gjelder musikk, bilder eller filosofi. På den måten læres stadig nye ting ettersom inspirasjonen bare er en begynnelse på noe nytt som forhåpentligvis kommer.

Innen litteraturen ser man utallige eksempler på inspirasjon. At en forfatter lar seg inspirere av en annen. Jeg har selv fått ideer av å lese hva andre har skrevet, dog ikke ved at jeg kopierer dem, men ved at jeg fanges av en tanke jeg selv kan spinne videre på og således lage min egen historie.

Man inspireres mest av andre man synes om. Men man kan faktisk også bli inspirert av dem man ikke liker eller synes om idet man fascineres av tanken på å si dem imot og drives av en kraft for å ta opp kampen mot dem, verbalt selvsagt og med sin spisse penn.

Ordene har en merkelig egenskap som brukes for å beskrive både åndelige og materielle ting. Ordene består av bokstaver og med kun noen få av dem kan man uttrykke veldig dype tanker. Språk kan være forskjellige og bokstavene kan se ulike ut når man reiser rundt i verden. Men tankene bak disse synlige tegn er stort sett de samme. Forskjellige kulturer verden over setter likevel skillelinjer mellom våre måter å tenke på. Den menneskelige hjerne er nemlig slik at den kan utvikle seg i mange retninger og gi den ene et preg som vi kjenner her i vesten og den andre et preg som det man har i arabiske kulturer, altså totalt annerledes enn vår. Dette fenomen er det som gjør det så vanskelig å forene verden. Vi klarer liksom ikke å finne en adapter effektiv nok til å jevne ut forskjellen mellom vår åndelighet og mentalitet. Synet på kvinner i forhold til menn, på liv og død, ditt og mitt, synd og straff og så videre er konkrete eksempler på dette.

De grunnleggende behov alle mennesker har, uansett rase, kultur og etnisitet, er likevel det samme. Vi må alle ha mat og drikke daglig. Vi må ha tak over hodet for å gi ly for vær og vind. Vi må ha den rette temperatur, varme der det er for kaldt og omvendt. Vi liker å le og spille og synge og leke. Vi vil formere oss og skaffe oss etterkommere og setter familien høyt. Sier vi ikke også blod er tykkere enn vann? 

Til tross for likheter og ulikheter er det en viss spenning mellom oss. Men denne spenningen trenger slett ikke være negativ, selv om den dessverre ofte er det. Det som er fremmed er ikke alltid farlig, selv om det kan være det. Denne spenningen kan også fascinere oss og faktisk inspirere oss til å komme på mange nye tanker og ideer.

Det er således mange ting vi kan la oss inspirere av. Inspirasjon er likevel ikke helt det samme som fascinasjon. Den stikker langt dypere enn det vi bare liker eller interesserer oss for. Jo mer du tenker over ordet inspirasjon, er jeg sikker på du forstår hva jeg mener, for dette er slett ikke så vanskelig og som sagt, slett ikke magisk eller overmenneskelig.

La deg inspirere av det som fascinerer eller interesserer deg. La deg inspirere av det gode, det rettferdige og det gledelige. Det kan du  gjøre selv om du legger opp til å skrive den mest bloddryppende kriminalhistorie. For du trenger ikke la røveren seire over politiet, selv om du kanskje ikke er så glad i lovens håndhevere som selv kan ha brutt loven. 

Bruk enkle ord og unngå fristelsen til å briljere med din språkkunnskap. Ikke for mange adjektiver, men heller verb, som du har hørt tidligere i kurset. Skap tankebilder som leseren eller lytteren kan fantasere videre om. "Dette er en rose" en setning på kun fire ord satt sammen av bare seks forskjellige bokstaver. Enkle ord, men som rommer tanker som kan utvides i nesten det uendelige. Hvordan ser rosen ut? Hvilken farge? Hvordan dufter den? Hva skal den brukes til?

Denne merkelige egenskapen som ligger i bokstaver og ord, nesten litt magisk, er det forfatteren støtter seg til i sitt arbeid. Ordene skaper en egen tilværelse foruten den vi reelt lver i, en egen verden av tanker og ideer, eller kanskje et helt univers. Du skriver kanskje en historie i tredje person entall og i fortid. Likevel er det som vi opplever det i nåtid, hvilket gjør teksten livaktig og levende. Denne åndelige livskraft gjør at teksten også blir selvstendig og suveren i forhold til ikke bare leseren, men også forfatteren.

Denne spesielle samklang gjelder også i forholdet mellom produkt og skaper, enten det gjelder musikk, bilder. Dette er egentlig det sentrale i all kunst og kultur der kjernepunktet er: Det er godt når det er sant. Det er også godt når det har blitt suverent i forhold til forfatteren, for da er det løsrevet og står på sine egne ben og kan vandre videre.

Det kan bli et langt studie av bare det å forstå hvorfor det er slik. Men det er et faktum at vi ved siden av å være fysiske legemer også er åndelig sjeler. Vi består av to metafysiske halvdeler, en åndelig som gjør at vi er klar over at vi er til og har en utpreget bevissthetsfølelse. Den fysiske er selv kroppen som delvis styres av oss selv og delvis av underbevisstheten. Slik er det ikke med noen andre levende skapninger, ikke engang sjimpanser og andre apekatter noen påstår vi har utviklet oss videre fra.

Går vi til de eldste skrevne tekster som finnes, ser vi hva folk mente om dette for fire tusen år siden, som omtrentlig er alderen på de eldste skrifte man kjenner. Da var verden mer religiøs enn nå idet alle trodde på Gud og at vi mennesker var et spesielt godt resultat av hans skaperverk. Vi mennesker var kronen på verket om hvem det ble sagt var "skapt i Guds bilde". Som forfatter har jeg selv lett for å forstå sannheten i dette og har mang en gang forundret meg over hvor alle tankene kommer fra. Hvor kommer dessuten den mirakuløse bevisstheten fra, den som det nesten ikke skal noe til før den går tapt og man besvimer eller dør, ja hvor kommer alt dette fra om det ikke kommer fra en enormt stor kilde som har mye av dette å gi?

All åndelighet kommer fra åndenes kilde, nemlig den urkraft som selv vitenskapens ateistiske fremste eksperter sier må finnes. Charles Darwin forsøkte å forklare overgangene fra en livsform til en annen, men han forklstrte ikke hvordan selve livet kunne oppstå. Derfor er troen på en allmektig Gud likevel ikke så uvitenskapelig som noen vil ha det til.

Det viser seg også å være lettere å forstå den åndelige tilstand en forfatter kan sette seg selv i, dersom man er klar over at det finner en ånd som er større enn den man selv har.

Hvorom allting er, så er det viktig å la seg inspirere eller innånde av andres tanker for selv å kunne spinne videre og lage en ny historie. Gleden over å kunne bevege seg i denne åndelige og fantasifulle himmelen er større enn man kan forestille seg før det oppleves. Troen på seg selv og sine skaperverk i form av tekster som aldri før er blitt lest av noen, er en ren nytelse. Dersom denne glede skjer med ydmykhet i hjertet og troen på at det likevel er noe enda større et annet sted, blir gleden helt fullkommen. 

 

OPPGAVE

La deg inspirere av en kjent politiker du ikke setter så høyt og skriv en dialog mellom denne og en annen som er av motsatt oppfatning. 

 

 

TOLVTE LEKSJON

Når livet for alvor settes på prøve

Noen av de mest gripende fortellinger som skrives handler om mennesker som ikke lenger ser de har noe å leve for og som likevel greier å kjempe seg gjennom denne farlige fasen i livet sitt.

Verden er full av eksempler på tragedier og ulykker. En forfatter kan benytte både fakta og fiksjon for å beskrive sider av livet som ikke er som det bør. La oss si at den det handler om er deg selv. Du befinner deg i en av verdens storbyer, for eksempel New York. Du er kommet til et punkt i livet ditt der alt har gått galt og du går med selvmordstanker og funderer på hvordan du skal gjøre det. Du går en tur noen kvartaler og i en park for å få litt luft ettersom du føler du holder på å bli kvalt. Du vil ikke kveles, for det går langsomt. Du vil la det skje fort. På turen ser du visse ting, kjenner lukter, ser andre mennesker. Når du er hjemme igjen, har du klart å komme på andre tanker. Hvordan vil du selv beskrive den prosess som du har vært gjennom?

Slike bøker selger, for dette er dessverre et aktuelt tema idet mange synes livet ikke er verd å leve. Det er både for komplisert og brysomt og byr på flere ulemper enn fordeler. Derfor er også selvmord vanligere enn de fleste er klar over, selv blant mennesker som en ikke skulle tro valgte denne måten å forsvinne på.

Politikere, finansfolk, leger, predikanter, bønder med flere, for ikke å snakke om ungdom i sin beste alder. Selvmord er kriminelt og en annen type mord, men hvordan skal man straffe den som begår en slik handling? Man straffer ikke engang de som mislykkes, man redder dem og gir dem psykisk støtte. For dette er et punkt i livet noen kommer til og som de ikke selv har løsningen på. Men den som blir reddet fra å ta livet av seg selv, vil sjelden bebreide redningsmannen. For ved å fortsette å leve kan offeret komme over vanskelighetene ved å få hjelp utenfra og fortsette å glede seg over livet. Det finnes fortsatt mye positivt man kan være glad for som må få større plass i ens liv enn bare det negative.

En liten filologisk innskytelse her når det gjelder beskrivelsen av selvmord. Noen sier nemlig "ta selvmord", men dette er feil. Det heter å "ta sitt liv" og "begå selvmord". Men noen blander begrepene og begår en skjemmende feil etter mitt forfattersynspunkt. 

Selvmord er ofte knyttet til rusproblemer, for alkohol og narkotika kan ruinere et menneske så kraftig emosjonelt at det ikke orker å leve videre. Mange kjenner noen som kjenner noen som er rammet av dette problem. Selv hadde jeg en fetter som skled ut i dette uføret og som valgte en overdose fremfor å møte torpedoen som skulle kreve ham for en gammel narkogjeld. Det var et sjokk for familien, men så visste alle hva han holdt på med. Jeg husker ham som en kjekk og normal gutt og vi hadde mye moro sammen som barn. Slike tragedier setter et sterkt preg på resten av flokken og ingen kan si seg uberørt av alvoret.

Velger du å skrive en beretning om selvmord bør du tenke lenge før du skriver, for du kan komme til å tråkke noen på tærne. Det gjorde jeg en gang der jeg skrev en fiktiv kriminalnovelle om et mord man trodde var begått som så viste seg å være et selvmord iscenesatt av den døde selv for at andre skulle få skylden. En absurd novelle, men nok til at en viss person følte det var ham jeg skrev om og trakk meg for retten. Der vant han og jeg kunne ikke engang forsvare meg med yttringsfriheten som står veldig sterkt i vår del av verden. Men så hører det dog til historien at denne mannen er ansett som distriktets største kverulant. Slike folk kan få hvitt til å bli svart og omvendt. Poenget med å nevne dette er at temaet selvmord er så følelsesladet og smertefullt at man må bevege seg i dette terrenget med varsomhet og se godt etter hvor en setter sin fot.

Denne leksjon er ikke ment som en oppfordring eller krav til å skrive bøker om selvmord. Særlig ikke når det gjelder en selvbiografi, og om hvilke tanker man gjør seg i den forbindelse. Men snarere som en øvelse i å beskrive den dypeste grubling og ettertanke.

I den motsatt enden er rosenrøde historier hvor prinsen og prinsessen fikk hverandre og levde lykkelig alle sine dager til ende. Også solskinnshistorier kan bli gode forfatterverk. Alvorlige sykdommer kan sette en strek over en lysende framtid, liksom økonomisk katastrofe og fysiske ulykker. Alt sånt utgjør grunnlag for historier som kan være verd å fortelle.

Fortellerkunsten var større før og startet da folk satt rundt bålet om kvelden og fortalte historier om noe de hadde opplevd eller hørt om. Tilbake til det som kalles steinalderen, av ekspertene lagt til for 10.000 år siden like etter siste istid. Den gang var det ikke så mye å foreta seg som nå og heller ingen teknisk kommunikasjon slik at historiefortelling var den tids kveldsnytt. Denne gamle fortellerkunst kalles også "overlevering" og var en muntlig historie som langt senere ble skrevet ned etter at man lærte seg å lage kilemerker i leire som senere ble andre talende symboler og til slutt bokstaver. De eldste skrifter som finnes og som for en stor del finnes på British Museum, gjengir fortellinger som lenge bare fantes i muntlig form.

Men dette er altså lenge siden. Vi har passert mange stadier siden den gang og nå skriver vi ikke engang lenger. Vi taster på en datamaskin, gjerne en bærbar laptop som for hvert år kommer ut i stadig nye varianter og utgaver. Men skrivekunsten er den samme, kunsten å sette sammen bokstaver til ord som gir mening i en setning mellom to punktum.

Livet er en alvorlig sak og mye kan sies om det. Når man opplever noe så sterkt at man er ved selve nerven i livet, der hvor døden og det evige mørke rykker nærmere, får mange en sterkt trang til å fortelle hva som skjer. Meningen med denne leksjon er å påpeke at det også går an å beskrive selv de sterkeste situasjoner man kan komme ut for i livet som mange kanskje vil si de ikke har ord for... 

 

OPPGAVE

Skriv en kort beretning om det mest alvorlige eller dramatiske som har skjedd i livet ditt eller familien din. Bruk så sterke ord og uttrykk som du har i ditt vokabular, men la det ende godt.

 

 

TRETTENDE LEKSJON

Korte tekster gir hurtigst meninng

La oss si du gis en oppgave å skrive en fortelling på maks hundre ord. Den skal begynne med en ball som triller ut i veien. Da kan historien se slik ut:

Ballen smatt mellom bena på Malvin og trillet ut på veien. Da kom Petter som tok ballen og la på sprang. Malvin skrek STOPP men han løp videre og skulle krysse ei gate uten å se seg for. Der kom Johan syklende rett på Peter så han mistet ballen. Det smalt og sykkelen veltet mens Johan styrtet inn i hekken. Ballen trillet videre rett foran en bil som skar inn i en brannhydrant som sprang lekk. En annen bil kjørte inn i den første og snart kom både politi, sykebil og brannvesen, mens Malvin bare grep ballen sin og sprang hjem.

Som en øvelse kan du skrive en helt annen kort beretning om hva som skjer med ballen i gaten. Når jeg selv skrev eksemplet ovenfor, brukte jeg en del tid til å skrive rammen rundt det jeg ville skulle skje. Men det ble for langt og deretter kortet jeg ned her og der til resultatet ble som det ble. Setninger ble forandret, mens jeg slet med å beholde flyten og meningen.

Fortellingen ovenfor var en kursoppgave som jeg løste slik du leste den. Den skulle være kort men innholdsrik på hendelser. Historien skulle være levende og gi flere tanker enn de som konkret kom frem ved de valgte ord. Når disse hundre ord var skrevet, kunne man bygge ut fortellingen. En hel rekke begivenheter kunne da utspille seg ut fra det som allerede var fortalt. Slik kan man bygge opp en fantasifull historie uten rot i virkeligheten, men som utmerket godt kunne skjedd slik.

Korte setninger er som før nevnt bedre enn lange. men av og til kommer man ikke utenom lengre setninger. Det gjør egentlig ikke noe, bare de ikke blir veldig lange alle sammen. Det kan trette ut leseren. Jo kortere setningene er, jo mer viser det at man virkelig har jobbet med sammensetning av de rette ordene.

En politiker ble spurt om han ville holde et foredrag og ville vite hvor mye tid han fikk. Kanskje fem minutter, var svaret. Da trengte han et par dager til å forberede seg. Men kanskje et kvarter, var et nytt forslag og da trengte han kvelden på seg og kunne stille opp i morgen. Men hvis du får en hel time da? Ja, da kan jeg begynne med det samme, sa politikeren!

Jeg regner med at du tok poenget mitt. Det å konsentrere ord og setninger til et minimum krever intens jobbing. Men det lønner seg på den måten at leseren verdsetter teksten fordi han lett får tak i meningen eller tråden. 

En redaktør klaget på en av sine reportere og sa hans tekster var for lange. Da han senere skulle dekke et selvmord skrev han følgende: "Mannen tok sin hatt, frakk og farvel og til slutt sitt eget liv".

Kortere kunne det vel neppe sies. Men det var nok ment som et ironisk stikk i siden på redaktøren og neppe spesielt for å vise at en kort tekst alltid er best.

Vårt moderne samfunn er basert på hastighet. Tid er penger som aldri før og noen sekunders ventetid på at dataen skal summe seg, er for mange utrolig irriterende. Før kunne folk vente tålmodig i en halvtime på en buss, men om toget nå er fem minutter forsinket, kommer en flodbølge av klager fra folk som kommer for sent på jobb og får kjeft av sjefen.

Vi er derfor alle mer eller mindre preget av travelhet og at vi ikke vil vente for lenge på noe som helst. Heller ikke poenget med en bok de har satt seg ned for å lese. Selvsagt kan det være nødvendig med en omstendelig innledning til visse tekster. Også hoveddelen kan av og til være omfattende uten å være kjedelig. Men her gjelder forfatterens evne til å balansere mellom de rette ord og uttrykk som holder på interessen ved å skape de tankene leseren søker. Og som det ofte sies, om enden er god så er allting godt.

Noe som alltid virker bra, er å blande inn litt humor eller ironi i teksten. Selvsagt med forsiktighet så ikke for mye oppmerksomhet dras fra meningen. Men muntre innslag som eksempler eller kontraeksempler er alltid velkomne. Man kan si mye med et godt humoristisk poeng. Det betyr at forfatteren må ha i alle fall en viss humoristisk sans. Jeg kjenner forfattere som er så seriøse og innlevende i det de skriver at de er blottet for humor. Likevel er de dyktige til å skrive. Humor er derfor ikke et universalmiddel for alle, men for dem som har sansen for det.

Odd Børretzen kunne dette, men sa selv at han må tenke lenge på det han ville skrive. Når han ble utfordret og stilt et intrikat spørsmål, fant han ikke det gode svaret før dagen etterpå og da var det jo for sent. Så lo han av sin egen dumhet, som han selv sa. Men ingen av oss som har lest hans tekster synes det er noen grunn til å le i den sammenheng. Men humrer heller litt av de intelligente tankene og ideene denne mannen var så kjent for. Som også kom til uttrykk i hans fine visesang som for eksempel "Jeg hater måker". 

Per Inge Torkildsen er en annen forfatter, ved siden av å være profesjonell moromann man kan leie til å underholde ved forskjellige arrangementer. Men han skriver altså også bøker, som de fleste oppfatter som gapskrattende humoristiske. Ved nærmere ettersyn ser man imidlertid at han bak den morsomme fasaden har noen meget alvorlige og seriøse poenger. Boken om idretten sier: "Gi ungdommen ei flaske brennevin før idretten tar dem!"

Med dette slagordet får han all den oppmerksomhet han kan ønske seg. De fleste vil fnyse av en slik uttalelse. Men boken peker på alle farene ved moderne idrett som er styrt av penger og prestisje, samt at man glemmer alle mislykkede offer som ikke når toppen eller som er skadet for livet av nettopp idretten.

Godt humør er en livsbetingelse og latter forlenger livet. Men man kan jo også le seg i hjel, som man sier. For mye og for lite skjemmer alltid ut. Derfor er humor som krydder i maten og må tilpasses retten og anledningen. Man kan liksom ikke bare servere vitser til en beretning som handler om livets alvorlige sider. 

Uansett hva teksten handler om, er det viktig å tenke over nesten hvert eneste ord. Man vil jo gjerne at det man mener skal bli oppfattet slik og ikke motsatt. Likevel er det lett å si ting på en slik måte at meningen blir borte i tåka. Det skjer særlig når setningene er for lange. Anstreng deg derfor hardt for at dine setninger skal bli så korte som mulig, så vil du oppleve at resultatet blir bra. 

OPPGAVE:

Skriv en kort historie (maks. 500 ord) som begynner slik: Akkurat da jeg skulle legge meg ned i badekaret, ringte telefonen.

 

 

FJORTENDE LEKSJON

Kjenn ditt språk

Nå vil kanskje noen si at denne leksjonen burde vært tidligere i kurset. Men det mener altså ikke jeg, for nå skal vi til med finpussen på selve det å kunne skrive godt. Liksom man alltid mot slutten finpusser teksten man har skrevet.

Den som skriver må selvsagt kjenne språket sitt, ellers vil leserne henge seg mer opp i et dårlig språk enn en god mening. Skrivefeil er ikke noe nytt som forfattere må stri med. Men det finnes to typer feil. Det ene er rene slurvefeil, altså feil man skriver uten å merke det i farten. Det andre er feil som skrives på grunn av uvitenhet, altså at man ikke er sikker på hvordan et ord skal skrives og dermed velger feil. Innen den siste kategorien hører også ordenes betydning, dvs. at man ikke er sikker på hva visse ord betyr. Liksom man kan skrive stor forbokstav på ord som skal ha liten, altså på grunn av uvitenhet. Ordet Norge er et egennavn skrives med stor "N", mens adjektivet norsk skrives med liten "n". En lignende regel er når man skriver om en "norgesvenn" som slik sammensatt ikke er noe egennavn, men et vanlig substantiv og derfor skal ha liten forbokstav. Slik kan du fortsette å finne andre eksempler selv.

Kunnskap om språket innebærer også å vite forskjellen på "å" og "og" hvor mange skribenter gjør feil. En hel rekke andre ord blir også brukt galt, men det ville føre for langt å nevne alle sammen. Da er det bedre å konsultere en ordliste, hvis man er i tvil.

Slurvefeil blir oppdaget ved gjennomlesning og redigering, mens feil på grunn av uvitenhet og ukunnskap, må rettes av en utenforstående redaktør som alle fornuftige skribenter sørger for å engasjere. I alle fall dersom det dreier seg om et bokprosjekt.

Å kunne sitt språk vil altså si å kjenne språkets grammatikk. Dette varierer veldig fra språk til språk. Om man bare beveger seg fra Norge og over kjølen til Sverige, oppdager man at språkets grammatikk er merkbart forskjellig fra det man er vant til. Å skrive vettug på et annet språk enn det som er ens morsmål, er ikke lett. Derfor er det best å holde seg til det språk man har lært som barn og gått på skole for å lære grammatikken til.

Ordenes betydning er også viktig å kunne til fingerspissene. Særlig gjelder dette vanskelige ord, fremmedord og faglige uttrykk. Bruker man feil ord på ting er det fort å pådra seg et skjemmende rykte, og det må en forfatter passe seg for.

En vanlig feil som også er lett å begå er å ikke holde seg til "tiden" man skriver i, fortid eller nåtid. Skriver man i fortid, imperfektum, må man passe på ikke å la noe være i nåtid, perfektum. Det er ikke alle som merker sånt, men er likevel viktig å få korrekt.

I går gikk jeg en tur over torget i byen og plutselig flyr en due over hodet mitt og slapp sitt visittkort rett på hodet mitt slik at jeg blir aldeles tilgriset og rasende bestemte meg for at denne duen skal tas...

Dette var ment som et eksempel på hvordan man kan blande "tiden" uten at så mange merker det fordi man likevel fatter meningen greit. Men når noe skjedde i går, så skal alle verb skrives i fortid og ikke blandes med nåtid.

Å kjenne språket kan innebære å kjenne flere av dets dialekter. I Norge har man egentlig tre språk, bokmål, nynorsk og samisk, pluss hundrevis av dialekter. Å benytte en dialekt må man være forsiktig med i selve fortellerdelen av teksten. Mens dialoger derimot, kan være på så mange dialekter som man finner for godt. Det gir ikke bare ekstra liv i handlingen, men kan også bidra til den fylde samtalene i teksten byr på.

Fremmedord var nevnt, men slike ord bør man ikke bruke for å briljere med sin kunnskap, noe som også er påpekt før. Men jeg nevner dette nå igjen fordi det hører med i påminnelsen om ikke bare å kjenne språket, men også bruke det rett.

En beretning overlesset med fremmedord utpeker en skribent som kanskje ikke kjenner de enkle og for vanlige folk forståelige ordene som språket inneholder. En akademiker vil selvsagt kunne flere fine ord enn den vanlige mann i gata. Men medmindre han skriver bare for akademikere, bør han føre et språk som passer vanlige folk. Dem er det tross alt flest av.

En amerikansk president, jeg tror det var Abraham Lincoln, sa at "Gud må ha elsket vanlige folk, ettersom han har skapt så mange av dem".

En type forfattere trenger ikke være så nøye med grammatikken. Kan du tenke deg hva slags forfattere jeg mener nå? Reklamebransjens tekstforfattere! Men så er jo heller ikke disse skribenter slike som skriver bøker. De forfatter ekstra korte og slagferdige tekster som skal selge på strak arm. Det kan være alt fra korte slagord til lengre reklametekster for eksempel for en ny bilmodell.

Ellers er reportere og spaltister som skriver i aviser og blad underlagt litt andre regler i skrivearbeidet enn den som skriver en lengre roman. I dette kurset tar vi for oss forfattere som skriver bøker, enten det er i form av poesi eller prosa.

 

OPPGAVE:

Skriv en ny versjon av deg på tur over bytorget da en due sendte en klatt ned på hodet ditt. Fortsett med hva du vil skal skje, og husk nå på "tiden".  

 

 

 

FEMTENDE LEKSJON

Når ditt manuskript er ferdig skrevet

Når man skriver, er det selvsagt og som før nevnt for at noen skal lese det. Men det er ikke alltid så lett å få utgitt en bok. Det finnes mange forlag, men aldri før har det samtidig funnets så mange skribenter. Bøker tilbys i stabler og hauger på enda flere steder enn i bokhandlerne. Bensinstasjoner og matbutikker er vel de siste stedene man venter å finne bøker. Men sånn er det blitt. Forlagene vasser i manuskripter og kan bare velge og vrake. Derfor er det mest sannsynlig at ens første manus blir refusert. Til trøst kan jeg si at de fleste store forfattere også har opplevd å bli slått i bakken før de kom i gang. Forlagene er ikke alltid så flinke til å vurdere om en tekst er god nok til å utgis i bokform eller ei. De har det kort og godt så travelt at de bare må skumlese og derved kan de lett vurdere et skriftlig manus feil.

Dette kan bøtes på under presentasjonen ved å ha en spennende eller pirrende tittel på verket. Samt en klar og konsis presentasjon av handlingen som for eksempel den som trykkes på baksiden eller innsiden av omslaget. Den som kan fange forlagsdirektørens interesse på dette punkt, har større sjanse for å vinne frem. Har man så først fått et navn, blir man lett akseptert nesten uansett kvalitet.

Jeg kjenner en forfatter som er universitetsutdannet og har god greie på historie. Han fikk utgitt sin historiske roman uten noen diskusjon. Men boken ble fullstendig slaktet av flere erfarne anmeldere. Den var overdreven voldelig, til dels kjedelig og andre ganger altfor belærende. Likevel ble den altså trykket, men sies å selge dårlig. Dette eksemplet viser at forlagene slett ikke er perfekte og at en nybakt forfatter må forberede seg på en ujevn kamp. 

Det er mange skribenter som presenterer sine manus for forlagene, noe som medfører at også mange gode tekster bare må skyfles unna for å konsentrere seg om dem man tror på. Dersom dette skjer en forfatter gang etter gang, kan det være det er noe i veien med ham selv. Treffer hans tekster det som er aktuelt for majoriteten av leserne nå for tiden eller ikke? Hva folk er opptatt av, spiller nemlig større betydning enn de fleste er klar over. Man kan nok selv synes at en historie er både interessant og viktig, men dersom folk flest ikke tror det, kan prosjektet være dødfødt salgsmessig. Og det er dette siste som forlagene ser på. Penger styrer her som ellers i livet.

Hvis du blir refusert av ett forlag, finnes det jo selvsagt flere. Du kan sende inn manus til flere samtidig, men ikke si det til noen av dem, for da er det kanskje ingen som gidder å se på ditt. Vær tålmodig og stå på, så løser det seg en vakker dag.

Om ikke annet enn ved at du trykker et prøveopplag av din bok selv. Nå for tiden finnes boktrykkerier som kalles Print On Demand og som egentlig ikke er trykkeri i det hele tatt. For POD-bedrifter kopierer teksten på papir og i en maskin som laster inn teksten digitalt i ene enden og ferdige bøker kommer ut i andre. Men det beste er at det slett ikke er så dyrt. Det måtte i så fall være at du ikke trenger å produsere så mange. Du kan med andre ord få laget 20 bøker om dette er alt du tar deg råd til for å få boken utgitt.

En annen forfatter jeg kjenner har skrevet flere bøker i flere år. Han har trykket 20 av dem og gitt i julepresang til sine venner. Det har vært en slags hobby for ham, men nå sies det at han vil ta et nytt stort steg videre ut til en større sirkel av lesere.

Dersom boken din blir trykket av et forlag, sørger disse for at den blir distribuert til bokhandlerne eller solgt på nettet. Men POD-bedriften trykker bare bøkene for deg slik at du må gjøre resten selv. Men du kan selv ta kontakt med Forlagssentralen og be om å bli distribuert gjennom dem. Det betyr at din fortjeneste reduseres i takt med hvor mange hender du ber ta i dine bøker. Men som egen utgiver er du den som styrer økonomien. Hos et forlag kan det være at du bare sitter igjen med ti prosent selv. Det kan selvfølgelig bli en del kroner om du har skrevet en bok folk vil ha. Men som egen utgiver får du beholde mesteparten, selv om det betyr mer arbeid for deg enn bare å skrive.

Valget er ditt. Men av og til er det egentlig ikke et valg. Forlagene må avgrense tilgangen på manus og gjør det ikke for å bremse skrivelysten. Derfor tvinges du til dette valget om du vil se en bok folk kan ha i hyllen sin og som bærer ditt navn.

Dette korte skrivekurset er bare en enkel innføring i kunsten å leke med ord. Det er kun en liten appetittvekker, for din egen skrivekunst starter først når du selv begynner å skrive. Da skjer den virkelige læreprosessen som bør få deg til å elske motstand og kritikk, spesielt fra ekssperter, som derved kan føre deg til høyder du kanskje ikke ante fantes.

 

RÅMANUSKRIPTET TIL MITT SKRIVEKURS ER NÅ FERDIG. MEN DET KOMMER TIL Å BLI FINPUSSET OG JUSTERT. DET HELT FERDIGE KURSET KOMMER TROLIG TIL Å BLI NOE LENGER.

Vær snill å ikke klage på eventuelle skrivefeil akkurat nå, korrektur vil bli lest helt til slutt når kurset er ferdig...

ROALD DANIELSEN

Skriv en kommentar: (Klikk her)

123hjemmeside.no
Antall tegn tilbake: 160
OK Sender...

Marianne | Svar 25.11.2015 14.53

Takk for et flott kurs så langt. Selv sliter jeg med klare regler og vurdering av å sette komma. Har forlag som liker historiene, men klager på språk-kunnskap

ROALD DANIELSEN 25.11.2015 19.29

Da foreslår jeg at du allierer deg med en venn som er flink i det du ikke er, og lar ham/henne redigere teksten din

Rubbi Wenche Eriksen | Svar 26.10.2015 12.27


Jeg skal lese dette mange ganger. Jeg skal gjøre alle oppgavene og prøve meg
selv. Gleder meg, Dette er bra lesing.

ROALD DANIELSEN 26.10.2015 14.27

Takk skal du ha for interessen og velkommen med på kurset

Marie L. Ljones | Svar 27.03.2015 23.22

Heisann. Dette høres ut som det jeg er på let etter. Jeg vil gjerne bli med.

ROALD DANIELSEN 30.03.2015 12.05

Kurset er foreløpig til selvstudium uten veiledning og derfor gratis. Det er meningen å utvide dette, men det blir senere

Marie 29.03.2015 22.43

Hvordan fungerer egentlig dette skrivekurset? Starter man på egenhånd eller sammen som en gruppe? Kommer det en e-post fra deg med mer info?

Christin Sjødal | Svar 23.03.2015 11.01

Dette er helt klart noe for meg! Jeg blir med på reisen :)
Ha en god dag!

Vigdis Halvorsen | Svar 26.01.2014 20.06

Takk for a-ha opplevelser og gode tips. Det har blitt skrollet intenst nedover siden noen dager. I morgen er det forfra igjen - med skrivesaker for hånden

Rita Helene Rautio | Svar 21.01.2014 19.10

Veldig interessant og lærerik lesing. Vil gjerne følge med på finpussen! Takk!

Se alle kommentarer

| Svar

Nyeste kommentarer

16.09 | 05:37

Jeg har ledd meg igjennom en hel del . Har brukt natta til det, og lo så jeg vekte gubben 😂

...
06.09 | 00:57

Hei.

Det skal jeg gjøre-

...
05.09 | 22:26

Vær så god, men oppgi kilden

...
05.09 | 15:09

Hei.

Kan jeg bruke en historie i vår lille avis veteran?
Den blir utgitt til ca. 120 pensjonister

...
Du liker denne siden
Hei!
Prøv å lage din egen hjemmeside som jeg.
Det er enkelt, og du kan prøve det helt gratis.
ANNONSE