BLOD PÅ TANN

DENNE SKREKKEN HAR MANGE HATT, MEN NOEN FÅ HAR KJENT DEN LENGE ETTER AT DØDEN HAR INNTRUFFET

DU HAR ØDELAGT LIVET MITT, SA HUN TIL TANNLEGEN RETT FØR DET SMALT. HEVNEN VAR SØT, MEN MAGEN VRENGTE SEG DA DET GIKK OPP FOR HENNE HVA HUN HADDE GJORT

 

KAPITEL EN - OPPDAGELSEN
Nyskilt satt hun på stolen ved kjøkkenvinduet i den lille leiligheten hun hadde klart å skaffe seg. Utenfor begynte den første snøen å dale sakte ned. Bare småfnugg som sikkert kom til å regne bort om et par dager. Det var ennå to måneder til jul og hun gruet seg til å kjøpe presangene til alle på listen. Nå måtte hun betale alt selv og med bare en slunken uførepensjon på skarve ti tusen, kunne det ikke bli mange dyre presanger. Men hun skulle vel greie det selv om hun nå sto alene om prosjektet. Jul skulle det vel bli i år også. Hun hadde tre barn sammen med Bjarne og en voksen sønn etter et lite eventyr før ekteskapet. Rolf var tretti nå og selv gift med to barn, så det ble da en del å kjøpe gaver til.

Tanken på jul fikk henne vekk fra den triste skilsmissen der Bjarne hadde fått alt. Det var han som ville skilles fordi han antagelig var trøtt av henne. Han rett og slett bare jaget henne vekk uten å gi henne så mye som en krone i vederlag. Ikke at det var så mye å ha det han hadde, men noe kunne hun vel fått, men orket ikke å slåss. Hun klaget stadig over hodeverk og tannverk og mageknip at han holdt på å bli gal, hadde han sagt. Var det ikke bare å komme seg til legen og få behandling eller medisiner? Jo takk, det kunne saktens han si, som ikke hadde det så vondt som henne. Smerter kan ikke overføres til andre som ikke eier empati. Og det hadde ikke en mann som Bjarne Melbye.

Omsider hadde hun kommet seg via forskjellige leger til en tannlege som mente hun måtte rotfylle flere tenner og kanskje legge på en krone eller to på et par skadde jeksler. Prisen på tjue tusen kroner var ikke så avskrekkende for denne type behandling, så snart var tannlege Emberg i full gang. Han var av den gamle aristokratiske typen som kunne vise fine manerer når det gjaldt, men som også kunne være sluere enn en rev når dette krevdes. Han var en snobb, rett og slett og viste det mer enn gjerne. Denne tendensen hadde han lagt til seg etter å ha spilt på hester og vunnet seg en million som nå var brukt opp på det søte liv. Men spilletrangen hadde brakt ham videre og lenger ut i verden. Til selveste Monaco hadde han reist flere ganger og spilt seg til lus flere ganger for å bli hjulpet hjem av venner han klarte å spore opp der nede. Samtidig hadde han praksisen som selvsagt holdt liv i skrotten hans, men som stadig ble mer og mer preget av stress.

Valborg merket det allerede ved det første besøket. På den lille halvtimen hun var til undersøkelse, greide han å få tre telefoner der han snakket iltert med noen som tydeligvis ville ha penger av ham. Dette lød ikke bra og hun merket frustrasjonen både hos tannlege Emberg og hos seg selv. Til å begynne med syntes hun litt synd på ham, for han var jo selvsagt svært hyggelig med sin nye pasient som han snart kunne loppe for tjue tusen. Men hun merket snart at Emberg var en slu fisk som ikke skydde noen midler når det gjaldt å skaffe seg penger.

Nå var behandlingen kommet vel i gang og hun ville ikke avbryte den på grunn av tannlegens egne økonomiske problemer. Men hadde hun visst hva som senere skulle hende på grunn av hans mangel på konsentrasjon, burde hun hoppet ut av stolen og sprunget så langt vekk fra denne mannen som overhode mulig. For denne tannlegen var livsfarlig!

Det skulle hun få erfare året etter. For da begynte problemene å melde seg. Først bare som en svak murring der hun tidligere hadde hatt store smerter.  Smertene økte og spredte seg oppover til bakhodet. Hun holdt ut en stund, men så gikk hun til legen sin som ga henne smertestillende. Det hjalp litt, men dersom hun ikke tok pillene, kom smertene tilbake i enda sterkere grad. På dette tidspunkt mistenkte hun ikke tannlege Embergs arbeid, men etter hvert vokste mistanken om at han kunne ha vært såpass ukonsentrert at han hadde slurvet litt for mye. Dermed oppsøkte hun ham og klaget over at hun hadde vondt i tennene han hadde fikset og smertene hadde etter hvert spredt seg opp til hodet. Han tok henne inn og stirret inn i munnen hennes slik alle tannleger gjør.
-Men det ser jo veldig fint ut her. Jeg tror smertene dine kommer av noe annet. Kanskje du har dårlig syn? Da kan man få smerter av å se for mye på fjernsyn.

Dermed ble det ikke mer å få ut av ham og hun takket for seg. Men hun ville ikke gi seg og tok like godt kontakt med en annen tannlege for en "second opinion". Dermed fikk hun bekreftet sin mistanke. Det var virkelig noe galt, for faktisk hadde den ene kronen løsnet uten å falle helt av. Det var en dobbel krone som var satt på to jeksler og derved var ment skulle være ekstra sterk. Det hadde dannet seg en skummel bakteriekultur i det løvtynne skiktet mellom tannbeinet og kronen som Emberg hadde sagt ble så kostbar på grunn av at det var gull i den under porselenet. Den nye tannlegen klarte å splitte kronen slik at halvparten falt ut. Han oppdaget at tannen også var rotfylt og til overmål full av bakterier og betennelse. Valborg sto derfor nå overfor valget om trekking av tannen eller å foreta en helt ny operasjon. Hun ville tenke på det og glemte å be tannlegen om å sjekke også den andre kronen som Emberg hadde satt på. For hun hadde nå fått bekreftet sin mistanke og utviklet et stille raseri som hun visste kom til å gå ut over tannlege Emberg.

Plutselig ringte telefonen og hun ble revet ut av tankene sine der hun satt på kjøkkenstolen og tenkte på hva hun hadde gått gjennom hos den drittstøvlen av en tannlege som hun tilfeldigvis tok kontakt med fordi hennes gamle tannlege var død. Det var en venninne fra den tidligere jobben hennes som ringte til henne for å be henne til et homeparty. En dame skulle komme å demonstrere hudpleie og selvsagt selge sine kremer til dem som kom. Valborg sa hun gjerne ville komme. Onsdag passer bra, tenkte hun, for da slipper jeg å sitte her og tenke på at det akkurat er en uke siden skillsmissen og jeg flyttet inn i denne lille kåken.

Det hadde sluttet å snø og snart tittet solen frem fra skydekket. Merkelig med denne solen, tenkte hun. Disse få strålene er alt som skal til for å få meg i bedre humør. Med det samme hun tenkte på hvor fint livet egentlig kunne være, fikk hun et nytt stikk i bakhodet og tenkte straks på at det måtte være noe galt med tennene likevel. Det var to år siden nå og hun lurte på om dette kom til å bli verre. Om så var, kunne det bli riktig ille, for smertene var ikke akkurat noe hun kunne overse. Heldigvis hadde hun skaffet seg et lite lager av smertestillende som hun grep til når det ble nødvendig

Onsdag kveld var hun på besøk hos Vibeke. Det var kommet flere andre, kanskje sju-åtte stykker som hun ikke kjente. Men snart fikk hun hilst på dem alle og var klar til å høre hva sminkedamen sa. Hun gikk gjennom programmet, men Valborg var ikke i form til å kjøpe noe som helst. Hun hadde fått et nytt anfall og forbannet seg selv fordi hun hadde glemt pillene sine hjemme. Vibeke så at det var noe galt og spurte hva det var.
-Har du noe smertestillende?
-Du er vel ikke syk? Hvor har du vondt Valborg?
-Hodet mitt, jeg tror det kommer fra tennene.

De andre hørte hva hun sa og var straks mer interessert i dette enn hudpleieproduktene, selv om huden for en kvinne er vanskelig å slutte å tenke på. Men en syk venninne måtte ofres oppmerksomhet nå. Hva i all verden var galt med tennene hennes?

Slik kom samtalen i gang som gjorde at all sminke ble pakket sammen uten at en eneste hudkrem ble solgt. For det viste seg at flere av de andre også hadde kjent samme type smerte som kom fra tennene som strålte oppover i hodet. Valborg lurte på om flere av dem gikk til tannlege Emberg. Det skulle vise seg å være tilfelle og snart hadde jentegjengen funnet ut at de ville se litt nærmere på denne tannlegens praksis. Sammen viste det seg at de visste både det ene og det andre om denne mannen. Ikke bare var han en notorisk skjørtejeger, men han var også spillegal, og hadde gått konkurs på grunn av slik gjeld. Men så kommet seg opp igjen og reddet skinnet med tannlegepraksisen sin. Som om ikke tannleger tjener nok til å greie seg, men tydeligvis ikke nok for slike som Emberg som måtte vise at han var litt finere enn de andre. Som onde tunger sa, selv om hele ræva henger ute.

Tannlege Embergs frue var av fornem slekt fra beste vestkant i Oslo. Men årene hadde hun lagt seg til temmelig dyre vaner og kunne ikke gå ut med venninnene sine uten at hun først hadde fått seg en splitter ny kjole å vise seg i. Hver uke gikk hun til frisøren og da selvsagt ikke til den billigste. Hun gikk til samme frisør som dronning Sonja, selv om det kostet tre tusen kroner. Skapene hennes vaf fulle av flotte kjoler og bluser og drakter, for ikke å snakke om sko og vesker som alle var av beste merke. Emberg var klar over hennes tilbøyeligheter på dette punkt, men han var da tannlege og som sådan burde han ha råd til en elegant kone. Praksisen ga ham likevel ikke nok til å dekke deres felles forbruk, for selv kostet også han på seg kun det beste slik at alle i vennekretsen deres kunne se hvor fine folk de var. Det var flere år siden han begynte å spille og han hadde da faktisk også vunnet en god del. På Bjerkebanen vant han sin første million som for det meste gikk til å dekke opp tomrommet på kredittkortet. Dessuten kostet det litt å spille. Det kunne gå flere uker med tap før lykken sto ham bi igjen. Men da var det bare småbeløp på noen tusenlapper.

Det var hesteveddeløp som ledet ham til denne spennende mannen fra Sveits som ville ha ham med til Monaco. De hadde stått ved siden av hverandre under løpet. Rudolf Steinhof, hadde han sagt da han stakk hånden frem for å hilse. Der hadde mannen et investeringsselskap som befattet seg med formidling av risikovillig kapital. Men som til gjengjeld ga en eventyrlig gevinst når prosjektene lykkes. Dette var i de tidlige sorgløse åttiåra, like før krakket. Slik er det alltid, stille før stormen. De glade tjueåra ble jo også etterfulgt av depresjonen i trettiåra. Dette hadde faren hans fortalt om. Han var også tannlege, men i en helt annen tid og i tannlegebransjens barndom. Amalgamet var på full fart inn i kjeften på folk. De visste det kunne være farlig, for kvikksølv skal man jo ikke spøke med. Men amalgam var billig og som fyll i tennene var det lett å legge. Fortjenesten var enorm og alle tannleger kunne kjøre Volvo av siste merke.

På slutten av åttitallet, var festen over da alle fikk lån og kreditt slengt etter seg. Bankene trikset med opplegget akkurat som oljesjeikene gjorde tjue år tidligere og fikk oljeprisen til å ruse i været. Nå var det bankenes tur som plutselig måtte ta seg betalt for å sende en stakkars giro. Før var det gratis, men nå skulle det jammen koste et par kroner.  Ikke store summen, men når det dreier seg om millioner av giroer hver dag, så skjønner en jo at det ble pengere av sånt. Men det var på bekostning av alle som hadde skaffet seg gjeld. Rentene føk i været og investeringene ble færre. Krisen var et faktum.

Tannlege Emberg merket dette både på sitt forhold til banken, som strammet inn på kreditten. Og han merket det på klientene som sparte på behandlingne. I stedet for å gå til tannlegen to ganger i året, gikk de nå annenhvert år. Denne brå vendingen ble for mye slik at Emberg ikke kunne unngå konkurs. Men heldigvis hadde han vært forutseende nok til å gjøre klinikken til et aksjeselskap. Derfor var det ikke ham selv som gikk konkurs, men praksisen. Han reddet ansiktet, og ikke minst sin kones ansikt som ikke syntes det var det spor hyggelig å lese om sin manns klinikk i avisen.

Det var da han bestemte seg for å si ja til sveitseren og ble med ham til Monaco for å se på sakene. De landet i franske Nice og tok bussen til Monaco. På grensen stoppet de høyt opp i skråningen og tok et blikk over den lille staten. Jardin Exotique var et populært sted for turister. Den eksotiske hagen hang i fjellsiden og bratte trapper førte nedover mellom de vakreste blomster og kaktuser han hadde sett. På den lille kafeen nøt de en kopp kaffe og så ut over det blå Middelhavet og alle husene rundt bukten med de flotte skipene verdens største skattesnytere hadde samlet her.
Snart var de nede i selve Monaco og bestemte seg for å ta en sightseing før de snakket forretninger. Fyr4stepalasset var større enn han hadde trodd og de rakk akkurat å se vaktskiftet. Når det var over stakk de innom det berømte akvariet for deretter å tilbringen resten av ettermiddagen på Casino Monte Carlo. Emberg ble imponert over de store forholdene, men lot som om han hadde opplevd dette mange ganger før. Snart satt de begge ved et bord og spilte Black Jack, men vant ingen ting. Det var bare for å få varmen opp i kroppen, sa han.

Men så var det å komme seg opp på kontoret til sveitseren. Rudolf Steinhof annonserte skiltet på døren og tydet på at han ikke var noen stor mann. For skiltet var skrevet med ganske store bokstaver. En stor mann vil ha navnet sitt skrevet med små bokstaver. Slik sies det i alle fall i de beste kretser. Steinhof hadde drevet med investeringer og risikokapitalformidling i flere år og åpenbart levd godt av det. Han virkelt pålitelig, men samtidig kunne han være en slu rev for å klare seg. Hvis noen tapte på investeringene, skulle det være hans klienter og naturligvis ikke ham selv. Hans provisjon skulle være uberørt av eventuelle tap og den sikret han seg derfor aller først.

Han satte Emberg inn i hemmelighetene sine og ville ha ham med som partner i selskapet ettersom han trodde at tannlegen var god for mer enn han var. Emberg hadde da skrytt av sine lønnsomme satsninger og derved lokket til seg Steinhof. Nå satt de der i hver sin skinnstol foran et stort glassvindu med utsikt over byen. En svak nervepirrende spenning begynte å synes mellom dem. Begge var ute etter noe nå og det var vanskelig å se hvem som var ute etter hvem eller hva.
-Jeg satset en million franc på denne geskjeften. Det var aksjekapitalen min. Men nå vil jeg doble den på papiret. Derfor ønsker jeg en holden mann som deg med på laget. For en million norske kroner, kan du bli partneren min. Du kan bare drive praksisen din i Norge, mens jeg gjør jobben her og tjener mer penger til deg enn du tjener på pasientene dine.
-Dette høres absolutt interessant ut. Nå vet jeg litt mer om hva du driver med. Straks jeg er hjemme igjen, skal jeg sørge for å føre over pengene.
-Kan vi ikke ordne det mens vi er her, så er vi i gang fra i morgen?
-Nei, jeg må hjem først og blant annet snakke med min kone. Hun er medeier i praksisen min og fungerer som min financial advicer, løy han. Han hadde ingen million tilgjengelig og banken hadde sagt stopp. Men han kunne vel finne på noe. Inntrykket han hadde skapt hos Steinhof av at han var en rik mann, måtte ikke ødelegges.
-Okay. Da sier vi at selskapet utvider sin kapital fra mandag. Jeg har nemlig noe stort og spennende på gang. Mer kan jeg ikke si på det nåværende tidspunkt, for min klient vil ikke at noen skal vite dette før avtalen er sikret.

Emberg holdt på å sprekke av nysgjerrighet. Han måtte tilbake til Nice neste morgen for å ta flyet hjem igjen. Etter nok en tur på et annet casino, tok han tidlig kvelden på et av Monacos flotteste hoteller. 

Vel hjemme befant han seg på klinikken og studerte dagens avtaleliste. Sekretæren hadde føyd et par navn til som han dro kjensel på. Valborg Melbye hadde meldt om smerter hun ville snakke med tannlegen om.

 

KAPTIITEL TO - TAKK FOR SIST
Allerede på venterommet ble hun ille til mote. Lukten et slikt sted kan få mange til å besvime. Valborg ble bare kvalm, men det var fordi tankene på at denne tannlegen som hadde ødelagt livet hennes befant seg bak den døren der. Det var et par pasienter før henne, for han var vel litt forsinket i dag også. Dermed måtte hun kanskje se ham før hun slapp inn. For det var alltid ham selv som kom ut og hentet neste pasient. Han ville ha det sånn fordi han ville flest mulig skulle se ham smilende og yrkesstolt.

Hun så ansiktet hans i døren to ganger før hennes tur og for hver gang fikk hun kvalme oppstøt som satt seg fast i halsen og ville ikke ned igjen. Hun måtte ut op do for å spytte. Når pasienten like før henne kom ut, gikk det en evighet før han kom og sa navnet hennes. Hun lurte på hva han tenkte på, om han visste at hun nå skulle ta et oppgjør med ham fordi han utvilsomt måtte vite at han hadde slurvet med tennene hennes.

Men så åpnet døren seg og hun hørte stemmen hans.
-Valborg Melbye, værsågod! Han smilte som vanlig, men hun smilte ikke tilbake. Hun bare gikk rett inn og satt seg i stolen.
-Du kjenner meg vel igjen.
-Ja, bevares, hvordan går det med deg?
-Jeg har hatt store problemer, som jeg nevnte for deg forrige gang. Men da fant du ikke ut så mye.                                                                                         
-Jeg husker du nevnte det ja. Men det så jo fint ut.
-Jeg oppsøkte imidlertid en annen tannlege som fant ut hva som var galt. Og det har sammenheng med kvaliteten på arbeidet du gjorde.
-Du sier ikke det. Vi får vel titte på det, gap opp.

Valborg skulle la ham få se på hva han hadde gjort før hun slo til. Hun åpnet munnen og så de store øynene hans bak brilleglassene komme nærmere og nærmere.
-Herregud. Du har jo ødelagt den ene broen min! Jeg kan se rett ned i den råtne tannen.
-Det var meningen det. En annen tannlege kappet av kronen fordi den var løsnet på den ene tannen men hang likevel fast på den andre. Derfor merket jeg ikke at den var løs.
-Jeg skjønner det, men det må være fordi din egen tann var dårligere enn jeg trodde.
-Nei vet du hva. Er det min egen skyld nå? Du lovet å fikse tannen og tok deg sannelig godt betalt for det. Sannheten er at du gjorde så dårlig arbeid at det gikk som det gikk. Tror du ikke jeg merket hvor stresset du var dår du fikk alle disse telefonene du irriterte deg over. Det var ikke vanskelig å forstå at noen ville ha penger av deg. Og så skulle det gå ut over meg. Jeg håper du er godt forsikret, for nå kommer det et solid erstatningskrav fra meg skal jeg si deg!

Dermed rev hun av seg smekken, spyttet i vasken og hoppet ut av stolen. Hun orket ikke å snu seg for å si adjø. Den frekkasen hadde sannelig prøvd å skyve skylden over på henne selv! Som om han underforstått beskyldte henne for ikke å være så flink til å pusse tennene sine!
-Mine problemer har ikke med tannpuss å gjøre. Det var bare noen små hull her og der. Men du gjorde dem så store med boret ditt at det nesten ikke ble noe av tennene igjen. Det holdt ikke med vanlige fyllinger og du overbeviste meg om at disse kronene dine skulle løse problemet.
-Og det mener jeg fortsatt.
-Men en av dem løsnet jo fordi arbeidet ikke ble gjort ordentlig. Du slurvet for mye fordi du var ukonsentrert på grunn av dine finansielle eksperimenter!
-Nå synes jeg du kommer med veldig grove beskyldninger.
-Du har ødelagt livet mitt og det skal du sannelig betale for. Men først er det noe annet jeg må gjøre.

Mer sa hun ikke før hun smalt igjen døra etter seg og lot tannlege Emberg stå igjen lettere frustert. Hva i all verden ment hun med det?

 

 

TEKST UNDER ARBEID...

Skriv en kommentar: (Klikk her)

123hjemmeside.no
Antall tegn tilbake: 160
OK Sender...
Se alle kommentarer

| Svar

Nyeste kommentarer

16.09 | 05:37

Jeg har ledd meg igjennom en hel del . Har brukt natta til det, og lo så jeg vekte gubben 😂

...
06.09 | 00:57

Hei.

Det skal jeg gjøre-

...
05.09 | 22:26

Vær så god, men oppgi kilden

...
05.09 | 15:09

Hei.

Kan jeg bruke en historie i vår lille avis veteran?
Den blir utgitt til ca. 120 pensjonister

...
Du liker denne siden
Hei!
Prøv å lage din egen hjemmeside som jeg.
Det er enkelt, og du kan prøve det helt gratis.
ANNONSE