LORD NELSONS HEMMELIGHET

ET MESTERVERK AV WILLIAM TURNER BLIR KOPIERT, UTGITT FOR Å VÆRE EKTE OG SKAPER KAOS I KUNSTVERDEN

DEN ENGELSKE SJØHELTEN ER DØD, MEN MINNET HANS LEVER VIDERE I EN BEDRAGERSK KUNSTIG VIRKELIGHET

 

 

FØRSTE KAPITTEL: TYVERIET

 

Jeg traff ham som avtalt på Cafe Napoleon i Strømstad en senhøstes lørdag ettermiddag med drivende iskaldt duskregn i luften. November er den verste måned i året, ikke sommer, ikke vinter og ikke engang høst lenger. Bare kald og fuktig og tidlig mørk og dyster. Passer godt til den nye skikken med halloween, som heldigvis var overstått nå. Om et par uker gjør de gatene klar til julehandelen som er spådd vil slå alle rekorder i år.

Bowlerhatten lå på stolen ved siden av og hadde ennå små glinsende regndråper på den lille bremmen. Han smilte forsiktig og var tydeligvis lettet over å se meg komme inn, smile og trekke ut en stol. Det var ikke så mange andre her nå, men det gjorde ingen ting. For vi var ikke ute på byen for å hygge oss blant folk. Nå skulle vi snakke business.

-Trevelig at du kom, sa han på sin typiske vestsvenske noe slepende dialekt. Han tok en slurk av koppen sin og jeg nikket idet jeg satte meg ned. Den varmet nok godt opp i skrotten hans, for jeg kunne ane at noe plaget ham. Og faktum var at hans indre sjel var kald som et isfjell som man oftest bare ser toppen av. Det var den digre delen under jeg nå skulle få se litt mer av.
- Det jeg må fortelle deg er ikke så veldig hyggelig, begynte han. For å si det mildt.

-Problemer er til for å løses, Svensson, parerte jeg litt muntert for å løsne litt på spenningen jeg følte lå i luften. Og takk for sist forresten. Kaffe skulle smake godt for meg også nå. Kelner!

Tankene mine vred seg rundt et par ganger i hodet før jeg fikk summet meg til å si noe mer.

-Ikke så hyggelig sier du? Når vi snakket sammen forrige uke var du jo veldig optimistisk i forhold til prosjektet deres. For jeg antar at det er dette det fortsatt handler om.

-Ganske riktig, svarte han. Men i løpet av uken er det skjedd noe som kan ødelegge alt i hop. Natt til mandag var det nemlig et innbrudd på kontoret mitt og pengene i safen er vekk sammen med alle tegninger til arbeidet med båten!

Birger Svensson og jeg møttes tilfeldig for noen måneder siden under den årlige rekefestivalen i Strømstad. Også den gang med sin bowlerhatt som tydeligvis var hans personlige varemerke. Han sto da på torget og solgte lodd til inntekt for det gamle vraket av kutteren Lord Nelson som for lengst var kondemnert men tatt hånd om av en gjeng entusiaster som etter hvert ble en stor ideell forening. Min kone og jeg er svært interessert i seilskuter og andre gamle båter, hvilket gjorde det naturlig for meg å støtte saken ved å kjøpe noen lodd som jeg ikke trodde ville gi noen premie likevel. Jeg tror på det de sier at den som er heldig i spill ikke er heldig i kjærlighet og motsatt. Min kone og jeg skal snart feire gullbryllup, så kjærligheten må vi ha vært heldig med. Men så vant jeg likevel en blomstervase av krystall med navnet Lord Nelson sandblåst inn på fronten og som fikk plass på et lite hjørnebord ved siden av skinnsofaen i stuen vår. Vasen er stor og flott og passer så fint til lange gladioler vi dyrker selv i hagen. Denne uventede gevinsten kunne da ikke annet enn være et godt tegn, eller?

Etter hvert kom vi snart i snakk om prosjektet og jeg fortalte at jeg skrev bøker og at min kone malte maritime bilder, spesielt gamle seilskuter, noe hun hadde lært av en norsk marinemaler som den gang bodde i Sverige, nemlig Carl Bernhard Hestman. Han lever dessverre ikke lenger, men hans kunstneriske ånd bor i mange av hans elever og maleriene hans finnes i mange hjem både i Norge og Sverige, for ikke å snakke om på mange norske rederikontorer og hjemme hos norske redere. Birger Svensson og jeg befant oss straks på samme frekvens og jeg så hvordan hans øyne strålte opp når han kunne fortelle meg om dette store prosjektet han var blitt leder for. Idet han fikk vite at jeg var forfatter, spurte han om det ikke var en ide å skrive en bok om Lord Nelson. Og det sa jeg straks ja til, for om et slikt mektig navn kan mye spennende sies. Derfor ringte han meg forrige uke for å avtale at vi skulle møtes her på Cafe Napoleon i Strømstad denne lørdag ettermiddag, så han kunne fortelle meg mer om denne seilskuta deres. Han tenkte på reklamekraften en slik roman kunne bety for dem og jeg tenkte på hva jeg kunne tjene på utgivelsen. av en bok som sikkert mange ville bli interessert i.

-Hva er det du sier, utbrøt jeg. Innbrudd sier du? Og tyven har tatt med seg pengekassen? Hvor mye var det i den da?

-Faktisk så mye at jeg nesten ikke tør si det og nå angrer jeg på at jeg ikke la pengene i en sikker bankboks. Men nå er det jo for sent. Det har seg nemlig slik at vi avsluttet en kampanje for et par uker siden. Bare på dette siste lotteriet fikk vi inn nesten en kvart million og det var det etter hvert mange som fikk rede på. Men vi hadde en god del penger liggende fra før, vi har jo hatt mange lotterier i de snart ti årene vi har holdt på. Jeg har en hemmelig safe på kontoret mitt og trodde ingen visste om denne og der samlet jeg pengene. Du skjønner at dersom alle disse pengene hadde blitt satt i banken, ville myndighetene krevd skatt av dem, minst en tredjedel. Slik er det dessverre her i Sverige. De flår oss pensjonister og jammen krever de skatt av foreningene også dersom de har penger stående på konto i desember! Safen er murt inn i veggen, bak et bilde av selveste admiral Horatio Nelson og jeg trodde virkelig at pengene våre var trygge der. Mine egne private sparepenger lå faktisk også der, over hundre tusen, som også er forsvunnet. Men dette er småpenger, for i disse årene hadde vi klart å samle inn nesten sju millioner kroner på diverse aktiviteter. Du forstår at nå er både foreningen og jeg personlig ruinert og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg kan jo ikke fortelle dette til hvem som helst, for hva skjer med meg da?

-Det vet sannelig ikke jeg heller, for dette var store greier. Kan du ikke gå til politiet?
-Selvsagt kan jeg ikke det, for disse pengene er jo svarte som kaffen her. I disse ti årene vi har holdt på har vi ikke oppgitt en eneste krone. Dersom myndighetene fikk vite dette nå, ville jeg harne i fengsel. Jeg hadde først tenkt å ringe deg for å avlyse dette møtet. Men så kom jeg til å tenke på at du heller kanskje kunne hjelpe meg.

-Det vet jeg sannelig ikke, men dere har altså ingen anelse om hvem som kan stå bak dette innbruddet? For meg kan det se ut som om dette tyveriet er begått av noen innen deres egne rekker. Noen må jo ha visst at det var penger på kontoret like etter at dere telte opp etter siste lotteri. Si meg, vet du om det er noen som vil ha deg vekk som leder? Kan det være noen som er misfornøyd med hvordan du styrer skuta for å si det sånn? Jeg mener, kan dette bare være et kunstig stunt for å kunne spre mistanke om underslag? I så fall er kanskje pengene trygge.

-Jeg har styrets fulle støtte og ingen av oss har hørt om noen misnøye. Vi er fem stykker som styrer denne virksomheten, men det er over to hundre medlemmer. Ingen av de andre vet foreløpig noe om pengene i safen. Jeg har bare sagt til styret at pengene oppbevares et trygt sted og at det er best at så få som mulig vet hvor de er. Jeg tror dette må være en tilfeldighet at noen brøt seg inn akkurat da kassen var smekkfull og altså fikk seg en ytterst gledelig overraskelse. Men samtidig må det ha vært noen som ville skade oss. For ikke bare tok de pengene våre. De tok med seg rubb og rake av tegninger for det arbeidet vi har utført og fortsatt skal gjøre med båten. Originalene lå i en vanlig skuff på mitt kontor og ble ikke regnet for å være av særlig stor interesse for andre enn oss selv. Vi forstår derfor ikke hva som egentlig ligger bak og vi tør som sagt ennå ikke gå til politiet heller. Jeg ville først snakke med deg fordi du nevnte at du skrev kriminalromaner og kanskje som sådan visste litt om hvordan kriminelle tenker og handler. Eller at du kanskje ville snuse litt rundt med tanke på å flette dette tyveriet inn i en eventuell spenningsroman om Lord Nelson?

Plutselig følte jeg meg mer betydningsfull enn på lenge og litt høy i hatten, for dette var da ingen liten tillitserklæring og svarte at jeg selvsagt gjerne ville hjelpe til med å løse gåten hvis jeg kunne gjøre det på denne måten. Men på den betingelsen at jeg fikk jobbe fritt og ingen andre ble informert før jeg selv måtte trenge mer informasjon. Jeg skjønte straks at dette kunne bli et stort og spennende bokprosjekt som mer enn en forfatter gjerne skulle slått kloa i.

Mitt krav var uproblematisk og dette godtok han på stående fot og så faktisk litt mer avslappet ut nå etter at han hadde fått sagt det han hadde på hjertet og at jeg hadde reagert positivt på hans forslag. Men vi var jo ikke kommet en millimeter nærmere løsningen på problemet ennå. Jeg prøvde å tenke fort: Tegningene kunne sikkert på en eller annen måte erstattes, men pengene, også hans private, var viktig å få finne. Det store spørsmålet var nå om det var noen på innsiden eller utsiden av foreningen. For det kunne vel ikke være noen som sto midt imellom? At denne relativt lille gjengen av entusiaster var blitt infiltrert av noen. Jeg drakk ut kaffen og lot være å bestille noe å spise som vi egentlig hadde tenkt. I stedet ble vi enige om å ta en rask tur ned på kontoret hans.

Jeg fulgte etter bilen hans gjennom Strømstads smale gater og kom et stykke innover et industriområde. Vindusviskerne gikk raskt nå, for nedbøren hadde økt og vi løp raskt innenfor. Kontoret var ikke stort, men inneholdt det som trengtes for et prosjekt som Lord Nelson. Et skrivebord med en slitt kontorstol og et stort rundt bord med seks gamle pinnestoler, et arkivskap og en gammel kommode. Jeg følte jeg kom inn på et loppemarked der nesten alt var utsolgt. På veggen hang et stort maleri av Lord Nelson i gullramme som jeg nå visste skjulte en liten hemmelighet som noen ukjente likevel må ha kjent til. Det eneste som kunne være verdt noe i hele rommet. Gamle og nye bilder av kutteren med samme navn samt et bilde av Svensson med bowleren på snei. En kaffetrakter på et lite bord i hjørnet og noen skitne kopper. Ellers var det ikke så mye der inne. Et vindu mot gaten var det, men med gardiner til å trekke for. Jeg tenkte spontant på at det kunne jo ha vært noen utenfor som hadde sett gjennom en sprekk i gardinene på hva som foregikk og at de hadde lagt merke til at det var noe spesielt ved det store bildet. Kanskje noen hadde gløttet inn akkurat når Svensson hadde tatt ned bildet og safen kom til syne? Dette var jo tross alt et industriområde som ikke var trafikkert på kveldstid da dette kontoret ofte ble benyttet. Man kunne altså teoretisk helt uforstyrret stå ved et vindu og titte inn. Med lys inne i rommet og med mørket utenfor ville nok heller ingen innenfra legge merke til noen som sto der og glante om de da ikke trykket nesen helt inn mot glasset.

-Her har du mannen som kutteren vår fikk navnet etter, sa Birger Svensson og pekte stolt på det flotte maleriet. Han burde passet bedre på tingene våre, men vi er jo ikke overtroiske heller. Jeg begikk en grov tabbe og angrer bittert på det. Men kanskje det ikke er for sent å gjøre noe? Pengene må jo befinne seg et eller annet sted, hvilket jeg nå håper kan være din jobb å finne ut av. Til gjengjeld skal du få hele denne storyen for deg selv. Jeg sitter nemlig inne med så mye spennende detaljer at du kan skrive en ganske tykk bok om dette! Gjør det raskt og på riktig måte som kanskje kan røyke tyven ut av hullet sitt så vi kan få tak i ham! Jeg kan si deg såpass, at dersom du greier det, skal du sannelig også få en vel fortjent finnerlønn.

-Det var da ikke verst, svarte jeg. Så nå er jeg altså også en hemmelig dusørjeger! Jeg er parat til å starte med det samme. Du må skaffe meg en liste over alle medlemmer samt alle som ellers kan tenkes å ha kjennskap til hva dere driver med. Jeg må vite når dere sist var her på kontoret og når dere oppdaget tyveriet. Du sa forresten at det var et innbrudd. Men jeg har ennå ikke sett noe tegn til at dør eller vindu har vært brutt opp.

-Du gjør meg nesten litt skamfull, svarte Birger Svensson. For jeg kan faktisk ha glemt å låse døren da jeg forlot lokalet etter å ha sjekket at alt var i orden. Det var sist mandag kveld. Vi hadde rukket å telle opp pengene fra lotteriet og lagt dem på plass. Det var litt av en jobb, for mye var i skillemynt og små sedler som vi ennå ikke hadde rukket å veksle inn i større sedler. Men da jeg kom på kontoret tirsdag formiddag så jeg at Lord Nelson hang litt skjevt, forsto jeg instinktivt at noe var galt og jeg fikk altså bedrøvelig rett. Det spørs om jeg ikke er blitt litt for gammel til dette.

-Du er inne på noe der, for du har gjort noen grove tabber. Men det finnes vel noen fingeravtrykk?

-Nei, det tror jeg ikke hjelper, det er så mange som har tatt i både dører og vinduer her, for ikke å snakke om over alt ellers på kontoret. Derfor tror vi ikke at fingeravtrykk vil kunne løse denne gåten.

Han vred litt urolig på seg og jeg skjønte at han hadde mer ubehagelig å fortelle meg.

-Men safen var vel låst? Jeg stirret på ham og la merke til at kroppsspråket fortalte alt.

-Det var det den ikke var, måtte han noe motvillig innrømme. Dette er en gammel safe fra den tiden dette rommet var kontoret til et bilverksted. Kodelåsen har rustet fast og ser bare ut som den er i orden, men skapet er faktisk ikke låst nei. Safen var i sin tid kun for å legge papirer i som ikke måtte bli ødelagt av brann. Men siden jeg plasserte et stort maleri foran den, var det ytterst få som visste om safen. Bare vi fem som sitter i styret.

-Nok en tabbe altså, sa jeg. Først glemmer du å låse ytterdøren, men det er altså bare hva du tror. Du kan bare ikke huske det. Kanskje har du låst likevel og en annen har låst opp med en annen nøkkel eller kanskje en dirk? Her er det jo mange muligheter, så ikke ta dette tyngre enn du behøver. Det er ille nok at sju millioner er borte!

-Jeg håper faktisk du har rett i at jeg kan ha låst, men ikke husker det, svarte han. Det har hendt mange ganger de senere årene, at jeg må tilbake for å se om døren er låst eller andre ting. Men så er alt i orden.

-Dernest har dere brukt denne gamle deffekte safen til store pengesummer uten å kunne låse den. Si meg, var du ikke engang redd for dine egne penger som lå i safen? Hvorfor i all verden satte du dem ikke heller i banken? Faktisk tror jeg de ville vært ennå tryggere hjemme hos deg under madrassen!

Svensson fortalte at han tidligere i livet hadde hatt store økonomiske problemer og var ikke blitt helt kvitt sin gamle gjeld. Kreditorer pleier ikke å forsvinne av seg selv og hang på ryggen hans selv nå i hans alderdom. I deres business var det derfor ingen kjære mor. De plaget sine offer så hardt de kunne i troen på at i alle fall noen av dem betalte. Svensson hadde omsider kommet seg på bena igjen og spart seg opp en slant for å ha å tære på når han ble eldre. Hundre tusen var mange penger for tjue år siden, men nå så han at pengene ble mindre og mindre verd. De svenske pensjonene var ikke akkurat høyest i verden. Snarere tvert om. Staten mente at de fattige kunne klare seg med 6-7 tusen kroner i måneden, mens andre må ha 60-70 tusen i måneden for å overleve. Bankene var høyst usikre etter at finanskrisen hadde satt inn og det var heller ikke noen renter å få for penger i banken nå for tiden. Derfor gjemte han dem heller bort i kontanter, men som nå altså var forsvunnet samme vei som hele foreningens kasse av ti års innsamlede midler til restaureringen av Lord Nelson. Tyveriet var snart en uke gammelt og dette ga tyven et godt forsprang.

-Jeg må nok si at jeg tror dette til syvende og sist er en sak for politiet, sa jeg, i alle fall på litt sikt. Men jeg skal love å gjøre hva jeg kan i det stille. Jeg skjønner jo at hvis politiet koples inn, blir det pinlige spørsmål som må besvares pluss at hele byen snart får vite om denne skandalen og antagelig gjøre narr av deg som var så dum å re din seng på denne måten.

-Du vet jeg er blitt pensjonist nå og vil gjerne fullføre det jeg har satt i gang. Det var faktisk min ide å restaurere Lord Nelson. Derfor ser de på meg som sjefen og kaller meg av og til også for ”lorden”. Jeg lot meg smigre av denne tittel og kjøpte meg denne bowlerhatten. Og pekte på det typisk engelske hodeplagget han var blitt kjent for.
-Vet ikke om jeg tåler skammen over å bli hengt ut for denne idiotiske tabben min. Jeg hadde faktisk tenkt å fikse safen slik at vi kunne låse den, men det ble av en eller annen grunn bare utsatt og utsatt. Jeg hadde også tenkt å leie en bankboks, men heller ikke det ble noe av. Blir dette verre enn det er nå, vil jeg heller drukne meg enn å fortsette å leve med denne skammen!

Han ble plutselig alvorlig, nesten dyster og tryglet meg med sine tårefylte øyne om å hjelpe ham. Jeg hadde ikke hjerte til å si nei og forsøkte heller å trøste ham ved å bli forretningsmesssig igjen.

-Er det mange som vet at pengene er borte?

-Foruten tyven og du og meg, så er det faktisk ingen. Alle i styret tror jeg oppbevarer pengene et trygt sted. Av grunner jeg mener å ha redegjort for, turde jeg ikke si noe om dette til noen før jeg hadde snakket med deg. Jeg fikk nemlig slik tillit til at du er en redelig og forståelsesfull kar allerede da vi traff hverandre under rekefestivalen i sommer.

Her satt jeg altså på et lite kontor en sen lørdags ettermiddag midt i november mens regnet nå høljet ned utenfor. En gammel takrenne lakk slik at det rant en stråle vann rett utenfor det lille vinduet. Sammen med en slagen mann, en stakkars pensjonist som ikke visste ut eller inn av et problem han ærlig og redelig innrømmet at han selv var årsak til. Men jeg var ikke enig i at mannen trengte ta all skyld på seg selv sånn uten videre. Han kunne ha låst etter seg og andre kan ha låst seg inn med en ekstra nøkkel. De andre i styret kunne engasjert seg mer aktivt og hjulpet ham. Kanskje de var litt for slappe i fisken, for Svensson virket ikke akkurat så egenrådig at han absolutt ville gjøre dette alene. Dette var en gammel bygning og mange nøkler kan sirkulere og skifte eiere uten at dagens brukere av lokalet vet det. Han har også vært i god tro når han antok at ingen visste om safen. Men denne troen har nok vært litt for naiv, fordi en gammel safe kan også mange vite om. Og de kan bli ekstra interessert hvis de oppdager at det er hengt opp et flott maleri foran den. Hvorvidt det var noen som av en eller anne grunn var motstander av prosjektet visste han ikke, men det kunne jo være motstridende parter innen deres egne rekker som ikke ville gi seg til kjenne. Kanskje noen hadde planer om å ta over dette for å bli personlig eier av Lord Nelson når den ble ferdig? Dette var noe av det første jeg måtte finne ut. Plutselig visste jeg hvordan jeg skulle gripe saken an.

 

Dette er bare en del av første kapittel, men etter planen er boka ferdig til påske neste år

 

ROALD DANIELSEN

 

Skriv en kommentar: (Klikk her)

123hjemmeside.no
Antall tegn tilbake: 160
OK Sender...
Se alle kommentarer

| Svar

Nyeste kommentarer

16.09 | 05:37

Jeg har ledd meg igjennom en hel del . Har brukt natta til det, og lo så jeg vekte gubben 😂

...
06.09 | 00:57

Hei.

Det skal jeg gjøre-

...
05.09 | 22:26

Vær så god, men oppgi kilden

...
05.09 | 15:09

Hei.

Kan jeg bruke en historie i vår lille avis veteran?
Den blir utgitt til ca. 120 pensjonister

...
Du liker denne siden
Hei!
Prøv å lage din egen hjemmeside som jeg.
Det er enkelt, og du kan prøve det helt gratis.
ANNONSE