M A R I O N

SELV KOPIER AV GAMLE FIGURER KAN VÆRE SVÆRT VERDIFULLE, SÆRLIG NÅR DET IKKE FINNES MANGE AV DEM

EN HALV METER HØY GIPSFIGUR HAR GITT MEG MANGE UROLIGE VÅKENETTER, SPESIELT ETTER AT DEN PLUTSELIG BLE BORTE

Etter at mitt nøkkelknippe forsvant innså jeg for alvor hvor viktige og verdifulle nøklene mine var. Plutselig var hele knippet bare borte som dugg for solen. Ikke på kroken i entreen, ikke på bordet og ikke i noen lommer. De vanlige stedene ble raskt gjennomsøkt uten resultat, så jeg begynte å se etter på de utenkelige stedene. Men nøklene lot seg ikke finne. Da kom erkjennelsen: Noen må ha tatt dem fra meg, men hvordan og hvorfor? Var det bare for å kødde med meg eller var det for å komme seg inn forbi låsene mine nøkler kunne åpne. Eller hadde noen tenkt å stjele bilen min også?

Jeg hadde reservenøkler til både huset og bilene, men likte ikke tanken på at noen andre teoretisk kan ha mine nøkler. Ettersom nøklene ikke lot seg finne, skiftet jeg låsen i døren som kostet meg noen hundrelapper men gjorde det umulig for andre å låse seg inn hvis det var sånn det hang sammen at noen ville inn i huset når jeg ikke var hjemme.

På knippet var det nøkler til mine to biler, til hoveddøren, til bakdøren, til sykkelen, til garasjen samt til et lite lagerskur jeg leide for å ha et sted å sette alt det jeg ikke hadde plass til i huset hvor jeg ellers hadde ganske fine møbler og det vanlige tekniske utstyret, radio, stereoanlegg og parabol og flatskjerm. Men også mange flotte malerier i gedigne ornamentrammer og en antikk hvit gipsfigur. Riktignok en kopi av en gammel romersk fasadefigur, men vakker og stilig til tross for at den var uten armer som så mange gamle statuer. Jeg kalte henne Marion fordi det var en kvinne med bare bryster. Den var verd en del tusenlapper, men jeg hadde ikke tenkt å selge den. Marion skulle få pryde min stue og stå i fred på gulvet der ved siden av flatskjermen. 

Helt til forrige fredag sto hun på sin faste plass. For da kom jeg hjem etter en tur i svømmehallen og oppdaget at Marion ikke sto der. Sjokket var derfor stort der jeg vantro stirret på den tomme plassen som skrek etter oppmerksomhet. Etter hvert kom også sorgen og til slutt raseriet. Hvem hadde vært så frekk å ta seg inn i mitt hus og stjele Marion?

Jeg visste hun sto der på gulvet for  noen dager siden. Men nå var Marion søkk borte. Jeg trodde først at min kone hadde veltet den ved et uhell og knust den, men at hun ikke turde si det til meg. Men hun bedyret sin uskyld og delte min sorg over at Marion var forsvunnet. Hadde jeg hatt ubudne gjester i huset, spekulanter i antikk som hadde fått vite om den lille skatten min og brutt seg inn for å stjele henne?

Jeg lette etter tegn på innbrudd, men det fantes ikke et eneste merke. Dermed koplet jeg raskt Marion sammen med nøkkelknippet som fortsatt var borte og kom til at noen måtte ha knabbet det, men hvem og når? Jeg kjenner jo en del mennesker og noe av disse hadde også besøkt meg i det tidsrommet Marion forsvant. Jeg måtte tenke meg om og kom til at det i så fall kunne være en håndfull å mistenke. Men kamerater gjør da ikke sånt mot hverandre? Jeg ville aldri ha gjort det, men denne naiviteten kan ha gjort meg blind for at andre selvsagt kan stjele fra sine venner. For er man først kommet ut på skråplanet, er det fort gjort å skli videre nedover.

Plutselig kom jeg på et sted jeg ikke hadde lett etter nøklene! Nede i paraplystativet, og ganske riktig der lå nøklene mine. Jeg ble lettet og tenkte at jeg selv altså kunne ha mistet dem ned mellom paraplyene som vi har flere av. Men fortsatt hadde jeg gåten om Marion i friskt minne og kom raskt til at tyven må ha besøkt meg og fisket til seg nøklene mine som ofte lå på bordet og så kommet seg inn i mitt hus når jeg ikke var hjemme og låst seg ut igjen. Under et nytt besøk kan tyven da ha latt nøklene gli forsiktig ned i paraplystativet der han visste at jeg før eller senere ville finne dem og aldri mistenke ham. Absurd, sa jeg til meg selv. Men Marion er og blir borte og noen har stjålet henne!

Tiden gikk mens jeg prøvde å konsentrere mistanken. Til slutt satt jeg igjen med to kamerater som jeg visste både kunne lyve og stjele. Derfor er de jo ikke kamerater, men heller bekjente. Den ene fikk jeg snart en sterkere mistanke til enn den andre. Men jeg ville ikke risikere at Marion skulle bli ødelagt, noe som sikkert ville skjedd deresom det begynte å brenne for mye rundt tyvens føtter.

En gang jeg var nede i byen for å snakke med ham, sto bilens hans utenfor og var derfor hjemme, for denne mannen befinner seg aldri så langt unna bilen sin. Men når jeg ringte på, kom han ikke ut. Derimot må han ha sett meg, for kort tid etter dukket han opp hjemme hos meg og lurte på hva jeg ville. Oj, tenkte jeg. Han hadde sett meg, men ville ikke ha meg inn til seg. Straks forsto jeg at det var noe der inne jeg ikke måtte se, var det Marion?

Han kunne ha beklaget at han ikke kunne åpne, fordi han var i dusjen eller på do, men han sa ingen ting sånt. Jeg fikk derfor en ny gåte å hanskes med: Var denne fyren tyven som hadde stjålet Marion? Hvis jeg hadde spurt ham direkte, ville han selvsagt nektet å ha noe med saken å gjøre og jeg tok ikke risken på å gjøre ham nervøs, så jeg sa at jeg hadde en båt til salgs og hadde hørt at han kjente noen som var på jakt etter en slik båt jeg hadde. Dermed var Marion reddet, dersom det altså var denne mannen som hadde tatt henne.

Jeg ville melde Marion stjålet, men av frykt for at hun da skulle bli ødelagt, lot jeg det være. Men ettersom det nå hadde gått flere måneder etter det frekke tyveriet, tenkte jeg at hun kanskje var blitt solgt. Dermed dukket en ny ide opp i bakhodet. Jeg kunne forsøke å skaffe meg en ny figur av samme slag og fant frem til produsenten. Han hadde solgt den siste for en stund siden til en dame som ønsket seg to like figurer. Men han hadde en annen figur igjen som lignet på Marion. Jeg kjøpte den og bestemte meg for å ta bilde av den og sende til avisen. Stjålne saker får ofte gratis omtale og mitt håp var nå at en eventuell kunde kunne dukke opp og røpe seg. Men fortsatt ville jeg ikke uroe tyven i tilfelle Marion ikke var avhendet. Jeg tok tiden til hjelp og bare ventet. Det kunne jo være at Marion på en måte selv fant veien hjem fordi skjebnen til tider kan være svært så underlig og lunefull...

 

ROALD DANIELSEN

PS. Dette er en sann historie som skjedde for snart et år siden. I skrivende stund er problemet ennå ikke løst, men jeg har ikke gitt opp...

Skriv en kommentar: (Klikk her)

123hjemmeside.no
Antall tegn tilbake: 160
OK Sender...
Se alle kommentarer

| Svar

Nyeste kommentarer

16.09 | 05:37

Jeg har ledd meg igjennom en hel del . Har brukt natta til det, og lo så jeg vekte gubben 😂

...
06.09 | 00:57

Hei.

Det skal jeg gjøre-

...
05.09 | 22:26

Vær så god, men oppgi kilden

...
05.09 | 15:09

Hei.

Kan jeg bruke en historie i vår lille avis veteran?
Den blir utgitt til ca. 120 pensjonister

...
Du liker denne siden
Hei!
Prøv å lage din egen hjemmeside som jeg.
Det er enkelt, og du kan prøve det helt gratis.
ANNONSE