SMUGLERHISTORIE FRA SØRLANDET

EN OPPDIKTET HISTORIE BASERT PÅ VIRKELIGE HENDELSER KNYTTET TIL EN STOR SMUGLERSAK PÅ SØRLANDET MIDT PÅ SYTTITALLET


HELGOLAND BLUES


AV ROALD DANIELSEN

2007

 

 

FORORD
 

Tånevik var helt perfekt. Ei døsig lita bygd mellom Mandal og Kristiansand. Og den lille brygga innerst i kilen var også midt i blinken. De to fiskerne hadde leid reketråleren Annie Brit for en slikk og ingenting av en pensjonert rekefisker. Han hadde selv gitt opp yrket etter en arbeidsulykke som medførte at han mistet sin høyre hånd. Axel var dansk og Per Otto var fra Mandal. De registrerte seg på fiskelaget og var snart i gang med leveransene av deilige ferske sørlandsreker. Det ingen på land visste, var at dansken hadde kontakter ute på havet, han kjøpte rekene av andre fiskere der ute i stedet for å tråle etter dem selv. For det hadde de ikke tid til. Båten deres gikk nemlig i fast rute til Helgoland. Ei tysk lita øy et stykke ut i havet vest for danskegrensen.

 

Et feriested for turister, men også ei populær smuglerhavn for andre. Brennevinet kostet på syttitallet bare ti kroner literen på Helgoland, mens tørste sørlendinger villig ga en hundrelapp. Ikke så underlig at denne enorme fortjenesten fristet Axel og Per Otto. Annie Brit var en god sjøbåt med et stort lasterom, så nå trengtes bare en investor. For selv med den lave prisen kostet en båtlast sprit mer enn fiskerne hadde. Da kom "kristiansanderen" inn i bildet som seilende på ei fjøl. Jonas Mykland var en eventyrer, spekulant og kvinnebedårer og hadde virkelig sansen for ideen til de to fiskerne. Han hadde drevet en motebutikk i Kristiansand og slått seg selv konkurs etter å ha tappet firmaet for penger i flere år. Disse hadde han gjemt vekk med tanke på et opplegg som dette. Nå sto trekløveret klar til aksjon og det spennende eventyret var snart i gang.

 

Fra en enkel prøvetur til det ble Sørlandets største smuglersak, gikk det kun et års tid. Det stoppet opp nesten like brått som det kom i gang. Men da det hele sto på som verst, var det bare moro, fest, sprit, penger og kvinnfolk. Selvsagt også litt dramatikk, som motorstans ute på åpne havet og med storm i vente. Men også i form av sjalusi og krangel om kvinnfolk og penger. Og til sist det desperate salget av et altfor stort lager som måtte vekk litt kvikt, fordi de fikk politiet i hælene. Noe som gjorde spriten ekstra godt kjent, også blant folk de ikke kunne stole på.

 

Handlingen er oppdiktet, men basert på en virkelig hendelse som fant sted på syttitallet. Deler av teksten er derfor sann, mens andre deler bare fri fantasi. Stedsnavn er riktige, mens navn på personer er endret. Mye av det som egentlig skjedde er en godt bevart hemmelighet blant de involverte i saken. Alt kunne likevel meget godt ha skjedd akkurat slik som denne boken beskriver det.

 

 

 

 

 

INNHOLD:

1 TØRT PROBLEM OG FUKTIG LØSNING

2 PARADIS TIL HAVS

3 TÅNEVIK BLIR POPULÆRT

4 SKJÆR I SJØEN

5 MYE VIL OFTE HA MER

6 ET GARN SETTES UT

7 VIND I SEILENE

8 SUS OG DUS OG NESEGRUS

9 DEN LANGE ARMEN

 

 

KAPITEL EN – TØRT PROBLEM OG FUKTIG LØSNING

 

Det banket hardt og myndig på døra. Han satte fra seg whiskyglasset på salongbordet og gikk ut i entreen. Han visste hvem det var, for tidspunktet stemte med brevet han hadde liggende på bordet. Fredag klokken tolv. Han var slått konkurs for noen dager siden og nå kom haiene og ville rive til seg det de kunne av hans private eiendeler. To menn stirret ham rett inn i øynene når han åpnet, men han stirret like resolutt tilbake.

-Vi kommer fra Namsmannen, begynte den ene.

-Jaha, svarte han, det kan jeg vel tenke meg. Hva kan jeg hjelpe dere med?

-Vi skal registrere Deres bo i forbindelse med konkursen. Slike ting kjenner De vel godt til, tenker jeg. Det var en anelse ironi i tonefallet. Men den parerte han elegant.

 -Slett ikke, må jeg si. Det er nok dere som best kjenner til slike overgrep. Staten slår jo konkurs bedrifter nesten som på samlebånd, om de ikke er lønnsomme for den selv. Men kom bare innenfor, så skal jeg vise dere hva som er mitt og hva som er min kones.

 

-Vær så god, sa han, her er mine klær. En dress og et par bukser, en jakke, fire skjorter og to par sko. Her er en skuff med mitt undertøy og her er min pyjamas min slåbrok og mine tøfler. Ellers har jeg faktisk bare det tøyet jeg går og står i. Tar dere det bare slik, eller skal jeg pakke det inn? De to kikket på hverandre og sukket.

-Denne karen er som ventet godt forberedt, sa den ene.

 -Akkurat som ikke dere også er det. Han var forbannet på dem og ga blaffen i om det kunne merkes. Han brydde seg heller ikke om de merket at det dunstet litt av ham. De fikk ta ham som han var, eller la det være.

-Vi som ofres på momsens alter, er nødt til å forsvare oss med alt vi har. Selvsagt er jeg forberedt. Min kone eier denne leiligheten og alt som finnes her ut over det jeg eksplisitt har sagt er mitt. Hun er forresten reist en tur til Danmark, og så snart dere har kommet dere ut herfra, er jeg også på vei dit. Vi trenger å få oss en lang ferie etter alt dette stresset på grunn av lover som gjør at det bare er de store kjeltringene som greier seg. De innså at det var lite å registrere av mannens private eiendeler. Det fikk holde med det de hadde sikret seg fra forretningen. Men det var heller ikke mye. Det ville neppe bli noen særlig stor dividende og slik var det ofte.

 

Forretningen hadde gått bra i mange år. I en sidegate nær sentrum i Kristiansand hadde Jonas Mykland startet butikken for over ti år siden. Som fotballfan hadde han en stor kundegruppe blant likesinnede, men trengte selvsagt flere kunder enn dem han hadde i sin bekjentskapskrets. Og det fikk han da også. Dyktig til å reklamere og til å gjøre de rette innkjøp, gikk det strykende i lange tider. Men de siste årene hadde flere konkurrenter etablert seg, og så var det disse store kjedene da. De plaget ham i flere år og han så hvilken vei det gikk. Han hatet de store. Mafiaen, kalte han dem. Utbyttet ble mindre og mindre med årene. Derfor begynte han å planlegge en løsning på det hele. Han sluttet å innbetale moms samtidig som han holdt et langvarig opphørssalg. Det ble en tid med elleville lave priser, men likevel samtidig med en betydelig pengestrøm inn. Pengene tok han hjem i safen sin i stedet for å sette dem i banken. Kassakreditten var utnyttet maksimalt da han kom over noen varepartier som han ikke kunne tape på. Salget gikk derfor egentlig strykende, men pengene han tok inn ble svarte som natten.

 

I litt over et år holdt han på med opphørssalget, og meningen var at han nå skulle sette fyr på restene. Men han ombestemte seg fordi butikken jo lå i et strøk der det bodde en del eldre mennesker som kunne omkomme i brannen. Da ville i så fall alt bli mye verre og farligere for ham. Så når han hadde fylt sin kasse med en masse gryn, låste han døren til den så godt som tomme butikken og gikk hjem. Nøklene la han i en konvolutt som han sendte rekommandert til banken som han nå skyldte mer enn hundre tusen kroner. Disse pengene og flere til lå nå trygt i hans hemmelige safe. Banken hadde selvsagt førsteprioritet i konkursboet, men var etter hans syn en del av mafiaen som nå bare kunne ha det så godt sammen med fylkesskattesjefen ettersom ingen av dem ville få noe særlig. For lokalene var nå i realiteten tomme. Selv butikkinnredningen hadde han fått solgt og stukket pengene vekk. Det som lå igjen var noen bæreposer, tre taperuller og et avdanket, tomt kassaapparat. Etter et par dager hjemme, tok han en tur til legen sin. Her ba han om en henvisning til psykiater, ettersom den havarerte forretningen hadde slitt ut nervene hans. han trengte både terapi og medisiner, sa han. I virkeligheten var han frisk som en fisk, men trengte en unnskyldning som kunne gjøre det lettere for ham å komme gjennom etterspillet. Momskravene hadde kommet tett som hagl den siste tiden, så nå var det nok bare å vente.

 

Konkursen var ikke til å unngå, og det prøvde han heller ikke på. Han hadde en tidligere konkurs bak seg, men da var han partner i et aksjeselskap og var ikke personlig involvert. Også den konkursen var ren spekulasjon. Men han lærte seg hva som foregikk og bestemte seg den gang for at han sannelig skulle ta litt igjen med Staten som etter hans mening fråtset for mye i andre menneskers ulykkelige skjebner. Dersom firmaet ditt ikke er lønnsomt for Staten, så vil den før eller senere knuse deg, hadde han hørt mange si. Momsen er det perfekte middel for å få kontroll på dette. Staten har bestemt seg for å ha bukta og begge endene. Skatt på skatt og avgift på avgift. En hær av kontrollanter er i drift og gjemmer seg i en festning av et bygg som kalles Fylkesskattesjefens kontor. Den virkelige makten ligger ikke hos verken konge eller statsminister. Den ligger i denne festningen! Og makten ligger enda mer presist i begrepet pengekrav. Ulvene som raner folket med skatter og avgifter er Statens ene ansikt. Det andre er et raust og godhjertet ansiktene som deler ut penger i øst og vest til noen gode og mange dårlige formål. Maskineriet som utfører dette arbeidet er landets største arbeidsplass hvor det alltid er plass til flere ulver.

 

Jonas Mykland var blitt barket med årene. Snart femti, men fortsatt med god appetitt på livet. Hans ekteskap vaklet litt, men han var glad i Mette, og hun ble hos ham. Hun likte ikke dette spillet med konkursen, men lot han gjøre som han ville. Det hadde ikke nyttet å si imot. Dessuten var jo hun eier av alt nå. Så nå var det han som måtte passe seg. Men det var ingen fare, for Jonas Mykland var ingen dumming. Han ville nå at de skulle planlegge fremtiden sammen og ta seg en ferie i Danmark så snart det verste var over. I retten hadde han sagt at butikken gikk dårlig fordi han var syk. Legeerklæringen var overbevisende nok. Og de få kronene han hadde tatt inn på opphørssalget var gått til å betale gamle regninger. Han prioriterte leverandørene, for det kunne jo tenkes at jeg starter opp igjen en vakker dag. Og da må man ha leverandørene på sin side. Derfor var det dessverre ikke nok penger til å betale momsen. Det var bare å legge seg flat, og dommeren kunne heller intet annet gjøre enn å åpne en formell konkurs der boet ble satt til null.

 

Mette hadde tatt danskebåten kvelden i forveien fordi hun ikke orket å være hjemme da ulvene kom for å kikke på hennes personlige ting. Jonas hadde sagt at han kom dagen etter fordi han visste hvordan systemet fungerte. Og ganske riktig, fredag kveld kom seg på danskebåten, fremdeles lettere bedugget etter en dag hjemme med en flaske whisky. En ferdig pakket koffert og en håndveske var alt han hadde med. Femti tusen i kontanter fra safen han hadde murt inn i kjellerveggen bak en bokhylle med skjulte hengsler. Der lå resten av pengene, både brann- og tyverisikkert. Over fire hundre tusen. Han var i godt humør og oppstemt der han hilste på flere kamerater og gamle venninner i køen på vei ombord. Fredag pleide bety full fres ombord. Han fant sin lugar og satte seg på sengekanten og tenkte at han nå var ferdig med hele dritten og på vei til en skikkelig ferie, tre uker minst. Sommeren var heldigvis ikke over ennå, august kan by på mye sol og varme. Så han regnet med at de skulle få bade og sole seg på den danske vestkyst. Men denne gangen ville det være litt spesielt, for nå skulle han samtidig klekke ut en snedig plan for resten av sitt liv.

 

Han hadde hørt om flere som hadde snakket om å hoppe i sjøen midtveis og forsvinne fullstendig, men så desperat var han ikke. Akkurat nå var han full av futt, og etter at båten hadde kastet loss og kommet seg utpå leia, åpnet taxfreebutikken. Der traff han enda flere kjente og etter hvert ble det litt av en heisagjeng som var på helgetur. En gammel flamme hang seg på ham.

-Jasså Jonas, du skal ut og leve livet nå?

-Hei Lone, svarte han, Mette venter meg i Danmark. Hun dro med båten i går fordi hun ville reise sammen med en venninne som også skulle nedover da. Men nå kommer jeg etter og skal kontrollere at alt går riktig for seg! Han lo om blunket til henne. Alle visste hva han hadde gått gjennom, men de visste også at han var en sprellemann som kunne slukke sine sorger fortere enn noen.

-Denne konkursen var noe dritt. men helt uunngåelig, sa han. Når det ikke er penger til moms, ja da kommer storebror og tar en. Sånn er det bare. Men pytt sann, jeg skal nok klare meg. Det tvilte hun ikke på.

 

Det ble som vanlig et skikkelig drikkegilde på turen over. Det blåste litt opp og fra tid til annen kom en bråttsjø som alle merket, men ingen brydde seg om. Jonas var slett ingen sjømann og hadde gjerne valgt en annen reisedag med roligere vær, men tidspunktet nå var viktig. Han ble ikke sjøsyk, men sjanglet likevel en god del. Men det kunne jo skyldes det ene like godt som det andre. Lone var frempå igjen.

-Kom vi går og danser, Jonas. Og han ble med. Dermed gikk det som det ofte går på slike utflukter. Hun endte opp på lugaren hans der de helte i seg nok et par stive drinker. Etter et heller mislykket nummer, i alle fall for hennes del, lå de begge og kikket i taket og delte en sigarett. Røyking var forbudt ombord, men ikke for dem akkurat nå. Han stumpet røyken tidsnok slik at alarmen ikke gikk. Hun hadde ligget med Jonas før, og var vant til hans manglende innsikt i kvinners følelser og behov, men sa ingen ting. Hun bare lå der og tenkte at nå var nok en heisatur på danskebåten i realiteten over. Jonas sa heller ingen ting. Han bare tenkte på at Mette ikke måtte få greie på dette, for da kunne det gå riktig ille. Han hadde jo for fanken ikke planlagt dette, men pytt sann, nå var det skjedd igjen og kunne ikke gjøres om. Men han angret ikke for Lone var da god som gull. Og Mette har ikke vondt av det hun ikke vet. Sneipen endte sitt liv i ølboksen. Han åpnet en ny boks og tilbød også Lone en, men hun ville ikke ha. Klokken var nå over ett og de ble trette begge to og sovnet til slutt i hverandres armer. Han først, og hun en time etter. Men når han våknet neste morgen av radioen som sa at frokost var å få kjøpt i restauranten, oppdaget han at han var alene i køya.

 

Mette sto og ventet på ham. Hun hadde tatt inn på et lite hotell i Hirtshals sammen med en venninne. Hun skulle reise videre i nå, så da passet det bra at Jonas kom. Så skulle de nok få seg noen herlige feriedager. Han var trett og skyldte på sjøgangen, men hun lot seg ikke lure, for hun kjente lukten av gammel fyll. Den kunne han ikke vaske vekk. Han var dessuten litt rød i øynene, så det var bare å innrømme at han hadde drukket en del det siste, ikke minst på båten. Men det forsto hun da godt, så mye som han hadde gått gjennom det siste.

-Stakkars klumpen min, nå er det vel over? Vi er på bunnen nå, så derfor er det bare en vei å gå, og det er oppover! Med slike trøstende ord, kunne han ikke annet enn å male som en katt mot henne.

-Å, pusen min, som jeg har savnet deg. Han hadde husket å dusje før han spiste frokost, for det er rart hvordan damene kan merke fremmed kroppslukt! Snart hadde han glemt nattens eskapade, for egentlig var det jo han som var blitt forført. Han hadde absolutt ikke vært på tur for å få seg et nummer. Atter en gang hadde han sett at når spriten går inn, går vettet ut.

 

De spaserte langsomt bort til hotellet, der sakene hennes sto ferdig pakket. Løkken var målet for denne turen, i alle fall i første omgang. Vestkysten er da herlig, sa Mette og så ut til å glede seg. Etter en kopp kaffe sammen fant de veien til bussen som skulle ta dem til en av Danmarks mest populære feriesteder, selv nå på ettersommeren. Og det var her i Løkken han traff mannen som han skulle satse på. Han var på ferie i hjemlandet, men bodde egentlig nå i Mandal. Axel Frandsen het han og var fisker. Men også en typisk danske som ikke spyttet i glasset. Det er det få dansker som gjør. De traff hverandre på en av byens populære puber. Kroverten presenterte nordmannen i Danmark for dansken i Norge, som han sa det. Dermed satt de seg ned ved et bord og drakk noen halvlitere. Mette foretrakk rødvin og lyttet spent til hva guttene snakket om.

 

Axel Frandsen klaget over polprisene i Norge og måtte derfor en tur til gamle Danmark for å proviantere av og til. Han jobbet på en fiskebåt som trålte etter reker noen timer utenfor sørlandskysten. Han hadde kommet seg til Danmark med en annen båt de hadde truffet og kommet seg over på der ute på havet. Han skulle samme vei tilbake om en ukes tid. Slik kom han seg ofte gratis over Skagerak når han hadde behov for det. Det bød på mange fordeler å kjenne fiskerne som dro sine reketråler midtveis mellom Mandal og Hirtshals. Men innen han reiste tilbake, skulle de to få en del å snakke om. Etter en stund og noen drammer, kunne ikke Axel Frandsen holde seg lenger.

-Hva om vi tok oss en smuglertur til Helgoland? Der selges en liter brennevin for en tier! Det skulle nok få mange kunder hjemme i Norge. Med ett visste Jonas Mykland nøyaktig hvordan han skulle investere pengene sine.


PS. Dette er en smaksprøve. Vil du gjerne lese videre, må du kjøpe boken.



Copyright: Roald Danielsen 2006


Skriv en kommentar: (Klikk her)

123hjemmeside.no
Antall tegn tilbake: 160
OK Sender...

Kjartan | Svar 06.07.2011 22.55

Jeg er lykkelig eier av skøyta i boka. "Anni-Britt". Nå heter hun "Henne" og er under oppussing i Stavanger. Må definitivt ha boka ombord

Se alle kommentarer

| Svar

Nyeste kommentarer

16.09 | 05:37

Jeg har ledd meg igjennom en hel del . Har brukt natta til det, og lo så jeg vekte gubben 😂

...
06.09 | 00:57

Hei.

Det skal jeg gjøre-

...
05.09 | 22:26

Vær så god, men oppgi kilden

...
05.09 | 15:09

Hei.

Kan jeg bruke en historie i vår lille avis veteran?
Den blir utgitt til ca. 120 pensjonister

...
Du liker denne siden
Hei!
Prøv å lage din egen hjemmeside som jeg.
Det er enkelt, og du kan prøve det helt gratis.
ANNONSE