MORFARS ONDE KATT

MED BLOD I BLIKKET OG PÅ TANN VAR HAN ALLTID KLAR TIL INNSATS

LILLE MONS VAR SÅ NYDELIG SOM LITEN, MED EN HELT ANNEN NÅR DEN BLE STOR OG SÆRLIG ETTER Å HA SPIST NABOENS KANARIFUGL OG FÅTT SMAKEN PÅ FERSKT KJØTT OG VARMT BLOD

Mjauuu, sa Mons og strøk ryggen opp etter foten til morfar som klappet den kjærlig. Straks etter begynte Mons å male som en kvern og ville hoppe opp på fanget til mormor som satt i en stol og strikket sokker til barnebarna de skulle få til jul. Barn liker ikke myke pakker, men mormor hadde sagt at dette er noe alle barn trenger og blir sikkert glade for sokkene når det blir vinter.

Mons var tretten år nå og etter katters alder på god vei inn i pensjonsalderen, akkurat som mormor og morfar. Han var forlengst blitt stor og for doven til å fange mus, som det dessuten var blitt for få av fordi det var så mange feller over alt. Lysten på å jakte var intakt, men da på et lettere bytte enn irriterende raske små mus.

Da han var ung var det ganske morsomt å leke med mus og rotter før han pinte dem i hjel, bet hodet av dem og lot resten ligge på trappa som et trofe for hvilket at han fikk ros, og det ville han selvsagt ha. Pluss en liten godbit fra en hermetikkboks som var hans favoritt. Akkurat nå lå han i fanget til mormor og drømte om gamle dager for sju-åtte år siden og om den gang han veltet buret til naboens kanarifugl og skremte fuglen slik at den fikk panikk og fløy rett i gapet dens. Mons lot den flakse litt i vill panikk før han vrei nakken rundt på den ved å riste den kraftig mens den skrek seg inn i døden.

Den nydelige lille kanarifuglen hadde sunget sin vakre sang for aller siste gang. Buret hadde stått på terrassen i solen og den hadde kvitret så vakkert som bare kanarifugler kan for å finne seg en kjæreste, selv om det bare var skjærer og kråker i nabolaget. Småfuglene var i sterkt mindretall og noen mente at det var kattene som hadde tatt dem. Selv skjærer forsøkte de seg på, men klarte bare å skade dem. De klarte dog ikke å ta livet av dem og derved langt mindre få smaken på det deilige kjøttet og varme blodet deres.

Kanarifuglen var derimot et meget lett bytte. Den kom ingen vei uten rett i kjeften på den alltid blodtørstige Mons. Han var ikke bare en jeger og lystmorder, men også selveste sjefen i gata. Nåde den som kom innenfor hans grenser og prøvde seg på det som var hans! En gang hadde naboen skaffet seg en kattunge som straks forsto at Mons ikke ville bli noen grei kamerat. Den vesle pusen ville nesten ikke ut av døren og var alltid ivrig etter å komme raskt inn igjen. Men en dag var ulykken nesten ute. Før den nådde luken sin i garasjen, var Mons der og sperret veien for den. Den ondskapsfulle rivalen prøvde å hypnotisere den stakkars lille pusen i senk, men veslepus klarte å smette unna og pilte opp i nærmeste tre og kom seg langt ut på en tynn grein der Mons ikke turde ta seg ut idet han visste hva det ville si å falle ned fra en slik høyde.

Om kvelden ble veslepus savnet og naboen var ute og ropte på den. Først trodde han det aller verste, men hørte så noen forsiktige ynk fra toppen av bjørka. Dermed satt han opp stigen og reddet lillepusen sin ned fra skrekken. Den ble, klok av skade, heller inne i flere dager og ville absolutt ikke ut. Men en dag kunne den ikke holde seg lenger og stilte seg opp ved døren med halen i været til den ble sluppet ut. Den hadde en liten bjelle rundt halsen og en liten brikke med telefonnummeret i tilfelle den rotet seg bort. Men dette skulle ikke være til noen hjelp denne gangen. For straks døren var lukket, var Mons der igjen. Han kunne ikke tillate noen andre rivaler i sitt private revir. Dermed ble det en ny jakt der Mons avskar lillepusens mulighet til å smette inn luken som var stor nok til ham men for liten til Mons. Like raskt ble veien stengt til treet som om Mons hadde beregnet alt, krigersk strategisk som han var.

Dermed begynte et villt kappløp som bare kunne ende på en måte. Lillepusen ble innhentet, lagt i bakken og fikk de store og kraftige kjevene til Mons i nakken. Den ble ubarmhjertig ristet og slengt rundt i luften uten at Mons slapp taket. Nå skulle den sannelig få lære seg hvem som bestemte her i gården! Den vesle pusen ble først helt svimmel og forvirret, men kom litt til hektene etter at Mons slapp taket for et øyeblikk. Men det var bare en kløktig uttenkt manøver. Mons lekte alltid med sine offer, enten det var mus eller fugl eller som nå, en annen inntrengende kattejypling.

Den lille pusen prøvde å komme seg unna, men det ble bare et par meter, for derved var Mons på den igjen. Men denne gang rett i strupen. Nå bet den seg skikkelig fast og klemte til luftrøret slik at det sakte svartnet for veslepus som til slutt lå helt livløs på bakken. Den var fortsatt varm da mormor kom ut i hagen for å plukke noen blomster og fant den. Hun ga straks beskjed til naboen om at deres kattunge var død. Ingen skjønte hvordan det kunne ha skjedd for det var ingen vitner til ulykken. Og det var heller ingen synlige merker på den lille kattekroppen. Sånt kan jo skje, var det de tenkte og var lei seg i flere uker over at veslepusens plutselig var død av en mystisk sykdom de ikke visste den bar på.

Et halvt år senere skaffet naboen seg et par kaniner og ville også ha noen høner. Litt for moro og litt for maten. Snart fikk kaninene unger på kaniners vis og de små krabatene var lystne på livet. En dag klarte en av dem å rømme ut av buret og hoppet nysgjerrig bortover gresset på jakt etter noen friske blomster og blad. Før den visste ordet av det var Mons i fullt firsprang over plenen med kurs mot den lille uvitende kaninungen. Med et siste byks landet den store morderiske katten på ryggen dens og utstøtte et vræl som kunne sette støkk i større dyr enn kaniner. Den lille ungen ble så redd at den døde av sjokket og falt sammen som ei tøyfille. Det var derfor ikke nødvendig for Mons å bite den i nakken og gi den en salto mens den fremdeles satt fast i kjevene hans, Den merket ingen ting av det som skjedde nå og da var det ikke noe moro for Mons. Men hylet fra katten nådde også naboens ører, han hadde lenge hatt en mistanke til at dette frekke katteskinnet ikke var så snill og koselig som eierne hadde skrytt av. Han forsto at noe var galt og sprang til, men det var for sent å redde den lille kaninen. Mons var allerede forsvunnet i en blå sky og var snart over alle hauger. Kaninungen ble liggende igjen på bakken, drept av et bestialsk rovdyr uten annet mål og mening enn ren lyst til å se en mulig rival dø. Naboen var ikke dummere enn at han nå skjønte hvem som hadde drept både hans lille kanarifugl og senere den vesle katten. Dette bestialske mordet på kaninungen hans fikk imidlertid begeret til å flyte over og han bestemte seg for straks å snakke alvorlig med kattens eiere på andre siden av hagegjerdet. Han ringte resolutt på døren deres og ventet spent til det kom noen ut. Det var mormor åpnet døren.

-Jeg har dessverre noe trist å fortelle, sa han.
-Å, er det skjedd noe alvorlig?
-Ja dessverre. Katten deres har drept en av mine kaninunger. Jeg er overbevist om at det er den som også har drept både min kanarifugl og den lille pusekatten dere sikkert husker vi hadde.

-Men det var da forferdelig. Er det virkelig sant? Da må vi sannelig gi katten vår litt bank så den forstår at slik ikke kan aksepteres.
-Nei, sa naboen. Ikke gjør det. Katten følger bare sitt naturlige instinkt. Den er programmert for å jakte og drepe. Den har ikke gjort noe galt som man kan lære den å slutte med. Det er jeg som ikke har klart å beskytte dyrene mine godt nok mot katten deres. Jeg ville bare fortelle det forferdelige som har skjedd med dyrene mine. 
Forresten, fortsatte naboen, dere må en tur til dyrlegen med katten deres i morgen klokken tolv. Jeg har selv ringt og sagt at dere kommer og veterinæren har fått beskjed om hva han skal gjøre.

ROALD DANIELSEN



Skriv en kommentar: (Klikk her)

123hjemmeside.no
Antall tegn tilbake: 160
OK Sender...

Simen Angell-Olsen | Svar 06.02.2012 22.14

Veldig bra novelle! Skal presentere deg og novellen din for klassen min!! :)
Håper det er greit! :)

Se alle kommentarer

| Svar

Nyeste kommentarer

16.09 | 05:37

Jeg har ledd meg igjennom en hel del . Har brukt natta til det, og lo så jeg vekte gubben 😂

...
06.09 | 00:57

Hei.

Det skal jeg gjøre-

...
05.09 | 22:26

Vær så god, men oppgi kilden

...
05.09 | 15:09

Hei.

Kan jeg bruke en historie i vår lille avis veteran?
Den blir utgitt til ca. 120 pensjonister

...
Du liker denne siden
Hei!
Prøv å lage din egen hjemmeside som jeg.
Det er enkelt, og du kan prøve det helt gratis.
ANNONSE