BOKBUSSEN

NÅR TO MEKTIGE KREFTER STRIDES, ENDER DET OFTE UAVGJORT

    BOKBUSSEN

 

Bokbussen var gammel men fremdeles god nok til formålet den hadde tjent i mange år. Martin Pedersen fylte snart seksti og hadde flere år igjen til aldersgrensen. Han likte ikke de nye planene om et fast bibliotek akkurat på Prestebakke der han hadde kjørt bussen i mer enn tjue år og opparbeidet sin lille krets av gode venner og bekjente. Hver mandag sto bussen ved Prestebakke skole fra klokken ni til tolv. Hver formiddag og ettermiddag resten av uken var han på andre steder. De hadde blitt færre etter hvert og nå avhang jobben hans av Prestebakke. Det nye biblioteket ville gjøre hele ruten hans overflødig. Skulle han liksom nå bare måtte legge opp og sitte hjemme i sin sofa og tvinne tommeltotter glane på fjernsynet? Ikke pokker om han ville gi seg uten kamp!

 

En forening på Prestebakke hadde fått donert et gammelt hus som de pusset opp og skulle bli det nye biblioteker De hadde samlet inn bøker og manglet nå bare hyller til dem. Kanskje i løpet av bare noen få uker kunne alt være klart. Han gruet seg til denne konkurransen og begynte å legge planer for å stoppe det nye biblioteket.

 

-Jasså, du våger deg ut i høstregnet? En av lånekundene hans kom inn med en bok han hadde lånt for et par måneder siden. Det var gått over tiden, men det gjorde vel ikke noe? Han hadde da ikke tenkt å stjele boken. Men nå var den lest ferdig og han ville gjerne låne en ny.

-Du må huske at lånetiden er tre uker, sa Martin. Egentlig må du betale for overtid, men la gå for denne gang. Bare husk hva jeg har sagt.

 

Martin visste at den som leser mange bøker er lik den som reiser mye. Lesere lærer mye og kommer lengre i livet enn de andre som verken leser eller reiser noe særlig. Hans innsats med bokbussen var derfor viktig for bygdas utvikling. Bøkene var bare ett positivt element i dette prosjektet. I tillegg fikk han også personlig kontakt med folk og kunne gi dem ett og annet tips om hva de burde lese. Det var hyggelig for ham selv, men også for kundene. Men nå skulle altså hans veldedige kulturgjerning kanskje ta slutt. Han begynte å tenke gjennom hva som egentlig hadde skjedd. Var det noen som ville bli kvitt ham? I så fall hvorfor? Hadde han ikke alltid passet jobben sin? Dette er fryktelig urettferdig. Derfor må jeg bare sette fyr på det gamle huset, tenkte han, så kan bokbussen fortsette en stund til.

 

Det var ikke alltid like mange lånekunder som kom til ham i bussen. Denne dagen i oktober var trist og grå med regn og enkelte stormkast. Derfor fikk han tid til å tenke over hvordan han skulle svi av det planlagte biblioteket før det ble åpnet. Han måtte gjøre dette helt alene og selvsagt ikke røpe noe for en eneste levende sjel. Om noen dager skulle han snike seg ut til Prestebakke, bryte seg inn i huset og tenne et stort stearinlys. Noen timer senere ville huset begynne å brenne og brannbilen fra byen ville ikke rekke frem før huset ikke var til å redde. Han frydet seg til synet av askehaugen når han kom med bussen til bygda neste gang. Brått ble han revet ut av sine drømmende tanker da nok en kunde kom inn for å låne bøker. 

 

Martin visste om en mann i bygda som absolutt ikke likte bokbussen. De hadde vært uvenner helt siden ungdommen etter en krangel om ei bestemt jentes oppmerksomhet. Mikkelsen var formann i denne foreningen som ville ha et fast bibliotek i bygda og derved tvinge Martin vekk. Akkurat nå sto Mikkelsen et stykke unna og lurte på om ikke Martin snart måtte på do. I så fall måtte han bort i skogen under jernbanebrua et stykke unna. Da ville han snike seg inn i bussen og helle bensin på bøkene og brenne opp hele den idiotiske bokbussen. Men Martin ble værende i bussen til den startet opp motoren og forsvant mot byen når klokka ble tolv. Han hadde ikke drukket så mye kaffe i dag, og da hadde han heller ikke så mye vann å late. 

 

Hva Martin ikke visste, var at Mikkelsen hadde satt på en elektrisk ovn i det nye biblioteket i går kveld. Han ville ha det godt og varmt i dag når de skulle snekre hyller til bøkene. Men et par kilowatt gjennom en kabeltrommel som ikke er rullet helt ut, er veldig risikabelt og brannfarlig. Martin la ikke merke til de små flammene da han passerte huset. Han satt i egne tanker til han plutselig møtte brannbilen med blålys og ulende sirener i de krappe svingene på sin vei inn mot byen. Han fikk seg et sjokk og prøvde å kaste bussen til side, men greide ikke å stanse. Veien var for smal til dem begge og en kollisjon kunne derfor ikke unngås. Martin skjønte ikke hvorfor brannbilen kom akkurat nå og hørte den forferdelige lyden av jern mot jern. Han ble så forfjamset at han mistet kontrollen over bussen på den fuktige veibanen og kjørte rett utfor veien. Bussen braste ut i skogen så bøkene spratt ut av hyllene til alle kanter. Martin selv ble kastet ut av bussen gjennom vinduet som hadde knust og reddet derved trolig livet. Men bussen rullet videre og stoppet ikke før den støtte mot en stor stein helt nederst. Tanken sprang lekk og fra batteriet kom det gnister som snart skapte det største bokbålet siden middelalderen.

 

Tre brannmenn sto oppe i veikanten og så at bussen ikke kunne reddes, men denne lille forsinkelsen gjorde også at ilden i biblioteket på Prestebakke fritt kunne spre seg og rase videre til alt var blitt til aske. Når brannbilen endelig nådde frem, var det derfor aldeles for sent. Folk var strømmet til og bare glodde på tragedien som hadde skjedd. Noen sa det var sørgelig, mens andre bare var glad de ble kvitt den gamle rønna. 

 

Martin var mørbanket, men kom seg snart opp på veien igjen. Brannbilen hadde kjørt videre, gudene vet hvor, tenkte han. Da han ruslet hjemover, våt og kald i høstregnet, tenkte han på at det var som det hadde gått troll i ord. Hans egne skumle planer hadde rammet ham selv og fikk vel derved som fortjent. Når han kom innenfor døren hjemme og hørte nyhetene, fikk han vite at det nye biblioteket på Prestehaugen hadde brent ned til grunnen fordi brannbilen på veien ut hadde kollidert med bokbussen som kjørte utfor og tragisk nok også kom i brann.

Men da synes han plutselig ikke at tapet av bokbussen var så tungt å bære. Han skulle jo snart bli pensjonist like vel.


ROALD DANIELSEN

Skriv en kommentar: (Klikk her)

123hjemmeside.no
Antall tegn tilbake: 160
OK Sender...
Se alle kommentarer

| Svar

Nyeste kommentarer

16.09 | 05:37

Jeg har ledd meg igjennom en hel del . Har brukt natta til det, og lo så jeg vekte gubben 😂

...
06.09 | 00:57

Hei.

Det skal jeg gjøre-

...
05.09 | 22:26

Vær så god, men oppgi kilden

...
05.09 | 15:09

Hei.

Kan jeg bruke en historie i vår lille avis veteran?
Den blir utgitt til ca. 120 pensjonister

...
Du liker denne siden
Hei!
Prøv å lage din egen hjemmeside som jeg.
Det er enkelt, og du kan prøve det helt gratis.
ANNONSE