MOBILTELEFONEN

DET ER IKKE ALLTID AT DET PASSER NÅR TELEFONEN RINGER

PLUTSELIG STO HUN DER OG STIRRET SURT PÅ HAM

HUN VILLE HELLER DØ ENN Å SKILLES FRA MOBILTELEFONEN. DEN SKULLE FØLGE HENNE I GRAVEN, HADDE HUN SAGT TIL HAM

 MOBILTELEFONEN


Han hadde myrdet sin kone med kaldt blod og likevel fått legen til å tro at hun døde en naturlig død. Utenpå hadde de sett ut som et normalt og lykkelig par, men i den senere tid var de blitt bitre fiender. Bare naboen visste hvordan det forholdt seg, men sa ikke noe til noen, fordi hun var høyst medskyldig i deres ekteskapelige krise. Hun trengte nemlig engang hjelp til å flytte et piano fra ett rom til et annet, men mannens kone forsto at det ikke bare var et piano det handlet om.  

Dødsårsaken var akutt hjertesvikt etter lengre tids sykdom og mannen klistret på seg en trist mine ettersom han nå måtte vise sin sorg. Ingen visste at han hadde forgiftet sin kone med små doser over flere måneder slik at hjertet hennes til slutt ikke tålte mer og ga opp. Bortsett fra hans elskerinne i nabohuset, men som ikke ville blandes inn mer enn hun allerede var. Han var overbevist om at hun måtte ha gjettet hvordan det hele hang sammen, men de snakket aldri om det.

Mann og kone hadde begge sine hemmelige elskere og dette var derfor ikke bare en trekant, men heller en firkant. Kontakten med sine respektive holdt de med sine mobiltelefoner. Hans kone hadde sagt at hun kunne skilles fra alt, men ikke telefonen sin. Den skulle hun ha med seg i graven.

-Du kan ringe meg når du kommer til perleporten! Telefonen fikk hun med seg i graven, etter eget ønske. Sarkasmen klarte han ikke å holde tilbake når han så den livløse kroppen hennes. Den som han så lidenskapelig hadde elsket, men som han med årene var blitt så uendelig trørr av. Han hadde fått være alene med henne på kapellet etter at hun var blitt lagt i kisten. Hun så ut som om hun bare sov og kunne våkne når som helst, men legen hadde sagt at hun var død og leger tar jo ikke feil. Han hadde selv stukket mobiltelefonen i hånden hennes og satt på henne solbrillene. Han stirret et øyeblikk på det døde ansiktet med sin velkjente røde farge på leppene. De kostbare perlene hang i ørene hennes og han husket i farten ikke hvem hun hadde fått dem av. Men hva var det? Fantaserte han nå? Eller var det en ørliten bevegelse i en av fingrene hennes da han berørte hånden hennes? Etter at han var gått, kom begravelsesbyrået og skrudde inn skruene på lokket som forseglet det evige mørket inne i kisten.

Han var glad dette ritualet snart var over og nå ventet bare selve bisettelsen. Etter at talen var holdt og en salme sunget gikk de alle ut. Selv var han for svak til å bære kisten, sa han, men fulgte etter like bak iført sine mørke raybans. Idet de skulle passere utgangsdøra, kom de uheldigvis til å dunke kisten borti karmen og det gikk et støkk gjennom dem alle. Plutselig kom han igjen til å tenke på at hun kanskje ikke var helt død likevel. Hun måtte for svingende ikke vekkes til live og oppdage telefonen i hånden og ringe til noen! Han begynte å angre på spøken med mobiltelefonen og kjente at han svettet i pannen. For sikkerhets skyld slo han raskt av sin egen telefon.

Det føltes som en evighet å stå ved graven og vente på at kisten skulle senkes ned på plass. Men omsider var det hele endelig over og alle gikk hjem. Hans elskerinne hadde holdt seg diskret hjemme og ventet bare på at vennen hennes skulle komme seg etter denne traumatiske opplevelsen som en begravelse alltid er. I det han slo på telefonen igjen, så han at noen hadde sendt ham en melding, hvilket satte et støkk i ham.
"Jeg elsker deg" sto det og da måtte det selvsagt ære fra hans nye elskede og skyntet seg derfor hjem.

Han banket forsiktig på døren hennes som hun åpnet med et varsomt smil og bød ham inn. Kort etter satt de i den myke sofaen og så på pianoet som hadde ført dem sammen.
-Takk for meldingen din, sa han. Jeg trengte den lille oppmuntringen og kom så fort jeg kunne.
-Men jeg har da ikke send deg noen melding i dag kjære, svarte hun. Jeg ville da ikke forstyrre deg under begravelsen. Helt uanfektet sa hun at meldingen må ha kommet fra noen andre.

De vennlige og troskyldige ordene hennes rammet ham som en knytteneve i brystet. Hun var altså ikke død likevel og hadde selvsagt kviknet til inne i kisten da den traff dørkarmen! Med mobiltelefonen i hendene kunne hun ringe hvem som helst og tilkalle hjelp. Men hun måtte selvsagt erte ham også. Eller var det for å skremme ham?

For allerede samme kveld sto hun lys levende på trappa sammen med en ukjent mann og stirret surt på ham. 

Skriv en kommentar: (Klikk her)

123hjemmeside.no
Antall tegn tilbake: 160
OK Sender...
Se alle kommentarer

| Svar

Nyeste kommentarer

16.09 | 05:37

Jeg har ledd meg igjennom en hel del . Har brukt natta til det, og lo så jeg vekte gubben 😂

...
06.09 | 00:57

Hei.

Det skal jeg gjøre-

...
05.09 | 22:26

Vær så god, men oppgi kilden

...
05.09 | 15:09

Hei.

Kan jeg bruke en historie i vår lille avis veteran?
Den blir utgitt til ca. 120 pensjonister

...
Du liker denne siden
Hei!
Prøv å lage din egen hjemmeside som jeg.
Det er enkelt, og du kan prøve det helt gratis.
ANNONSE